Tynne skiver

Et helt år

sa han

Der står det
rett foran:
Et stort grått år
Et grått nytt år
som jeg må gå løs på

En svær elefant
av et år
sa han

En jævla forbanna svær og diger
trist og tung
grå og guffen
elefant
av et år
som jeg må gå løs på

Gule små plirende øyne
Lang grå sveivende snabel
Svære grå flagrende ører
som jeg må gå løs på

Jeg vet ikke om jeg orker
sa han

Det forstår jeg
sa hun
Elefanter er store dyr
Men du vet vel hvordan
man spiser en elefant?

Én skive av gangen
sa hun
Én tynn skive av gangen

Denne elefanten
Stor og grå som den er
den er delt i skiver
allerede
366 tynne skiver
(Det er skuddår i år)

Ta
én skive av gangen
én dag av gangen
Smak nøye på hver skive
Smak nøye på hver dag
Kjenn etter
Nøye
Kanskje finner du
ganske mange
som er
gode

Farvel og velkommen

Vi har sagt farvel til Ari. Nå må vi si velkommen til det nye året



Ari Behns tragiske selvmord preget medienes nyheter og folks samtaler denne julen. Det preget også min blogg og min Facebookside. Mitt dikt «Far vel Ari» har fått mange delinger, og jeg har fått en lang rekke hyggelige tilbakemeldinger. Jeg har til og med fått vite at for enkelte har diktet blitt opplevd som betydningsfullt.
Det setter jeg naturligvis stor pris på.


Jeg kjente jo ikke Ari Behn. Jeg skal heller ikke skryte på meg at jeg har lest mye av det han har skrevet eller sett mange av bildene hans. Det begrenser seg til debutboka «Trist som faen», den merkverdige bryllupsboka han ga ut sammen med prinsesse Märtha og de få glimtene av hans malerkunst som har vært vist på TV.


Med andre ord har Ari Behn for meg, som for veldig mange andre, først og fremst vært en mediefigur, en kjendis. Det jeg har visst om ham, er det som mediene har formidlet til meg. På godt og vondt.


Derfor er det ikke tapet av personen Ari i seg selv som gjør dypest inntrykk på meg. Men fordi familien hans har vært så åpne om selvmordet og fordi Ari Behn var en person alle har følt at de kjente på en eller annen måte, har han blitt et symbol på selve det forferdelige faktum at mer enn seks hundre mennesker, flest menn, tar sitt eget liv hvert år. Det skjer i julen og det skjer på vanlige hverdager. Vi er ikke fler i dette landet enn at de aller, aller fleste av oss har opplevd et selvmord så tett på at det har føltes nært. 


Antall selvmord i Norge har økt de siste tiårene, mens tendensen i våre naboland har vært motsatt. Uansett antall, uansett tendens vil det alltid være slik at hvert enkelt selvmord er ett selvmord for mye.

Når katastrofen først har skjedd, leter vi etter forklaringer. Mennesker med psykiske lidelser er overrepresentert i selvmordsstatistikken. Det er forståelig, selv om vi alltid ville ønske at behandlerne og menneskene rundt den syke skulle ha lykkes med å redde pasientens liv.  Men ofte er det ingen forklaring å finne. Vi tenker tilbake og leter etter tegn, signaler som vi har oversett, tegn på at noe forferdelig kunne komme til å skje. Vi finner ingen ting. Og da står vi igjen med spørsmålet om hva vi kunne ha gjort, hva vi burde ha gjort annerledes. Vi visste ikke at noe var galt.


Slike spørsmål er selvfølgelig umulige å svare på. Men allikevel: Vi kan alltid gjøre noe. Vi kan gjøre noen ting som kanskje ikke avverger ett eneste selvdrap, men som uansett kan gjøre tilværelsen littegrann bedre, både for andre og for oss selv:

Vi kan møte hverandre med vennlighet, både i de personlige møtene og i de digitale. Vi kan lete etter gode ting i stedet for å lete etter feil. Vi kan se hverandre og smile til hverandre i stedet for å gå forbi. Vi kan tilgi og gå videre sammen i stedet for å bære nag. Vi kan ta hverandre i beste mening. Vi kan spørre «hvordan har du det?» Vi kan spørre «hvordan har du det egentlig?» Og så kan vi lytte til svaret. Vi kan trene oss i å lytte mer enn vi snakker. Vi kan øve på å svare på det som ble sagt i stedet for å si det vi har forberedt oss på å si. Vi kan gå ut fra at folk vi møter stort sett er OK folk. Da får vi som oftest rett, nemlig.


Ja da. Dette er banaliteter, alt sammen. Og det er ikke meg som har funnet på noe av det. Men det at andre har sagt det før, det at vi har hørt det så mange ganger at ordene har mistet sin kraft, det betyr ikke at budskapet er feil. 


Vi lever i en tid da hjulene rundt oss snurrer fortere enn noen gang før. Unge mennesker lever under et konstant press. Vær vakker! Fullfør videregående! Tren mer, bli sterkere! Still deg mål! Konkurrer! Vær synlig i sosiale medier! Vær vellykket i sosiale medier! Smil! 


Dette er også sagt før, sagt mye bedre, og av klokere mennesker enn meg. Men jeg tillater meg å gjenta det allikevel. Og jeg tillater meg å gjenta også dette: Den dagen alle mennesker har tatt mastergrad, vil det fortsatt være noen som faller utenfor. Omtrent like mange som før, faktisk. Konkurransesamfunnet består. Det blir ikke flere toppjobber fordi det er flere som har høy utdanning. Men det kan fort bli flere som bukker under for presset mens de kjemper om en plass i toppen. Dagens prestasjonsrush skader mer enn det gagner!



Et grått nytt år?

Diktet jeg publiserer denne nyttårsaftenen, på bloggen og på Facebook, har jeg kalt «Tynne skiver». Egentlig skulle det hete «Grått nytt år», men jeg ville ikke publisere noe under den overskriften. Jeg ser ikke fram mot 2020 som et grått år, men som et år med mange muligheter til glede, fellesskap og gode opplevelser.


Men det er ikke alle som går det nye året i møte med de følelsene. Kanskje har man følelsen av at året som kommer er så fylt av krav og oppgaver, at det er blitt uoverkommelig å ta fatt på alt sammen. Jeg tror det finnes ganske mange som går inn i 2020 med en følelse av håpløshet i stedet for håp og forventning.


Noen ganger har jeg den følelsen selv. Da hjelper det meg å minne meg selv om den gamle elefantvitsen:

-          --- Hvordan klarer man å spise en elefant?

         ---  I tynne skiver!

Når oppgavene tårner seg opp, prøver jeg alltid å dele opp elefanten i skiver. Tro meg, det hjelper.



Med dette ønsker jeg ET GODT NYTT ÅR til alle som måtte lese disse linjene!
La oss ta vare på hverandre i 2020!

Far vel, Ari!

Slik endte veien din, i svarte mørket
Du hadde ikke flere steg å gå
Din penn blir liggende og tørke
Din pensel skaper ingen bilder nå

Vi møttes aldri, men jeg så deg leve
Jeg så deg skinne, sterk og trygg og glad
Hva fikk deg til å ta det store svevet
dit ingen veier går tilbake fra?

Var du, den trygge, glade mannen
En annen enn det syntes som du var?
Var Ari innerst bare trist som fanden
Og den du viste oss, en avatar?

Kan hende lyste du for sterkt, så ilden
som brant der inne ble så altfor het?
Har varmen tørket ut den gode kilden
Til liv og glede, håp og kjærlighet?

Hva drømte du om, hva var dine tanker
da du den siste gangen la deg ned?
Det vet jeg ikke, for du heiste anker
og seilte bort. Far vel, og seil i fred

Om hårbørster, fattigdom og moralpoliti

Skjermdump fra Telemarksavisa

"Nå er jeg på griner'n!" sa hun da jeg møtte henne på Arkaden. Hun hadde hentet en ønskelapp fra ett av juletrærne til "Omvendt Julenisse". Der sto det: Jente, 11 år. Ønsker seg en hårbørste.
"En hårbørste! Jeg skulle gjerne gitt henne en garderobe!"

Ukens dikt på er til ære for Omvendt Julenisse, i beundring for Hanne-Elisabeth som reagerte så flott og riktig, og til støtte for de alt for mange barn i Norge som opplever fattigdom.  For tiden er det omtrent 105 000 av barna i landet vårt som har det slik. Når skal vi gjøre noe med det?

Veldedighet er en god og nødvendig ting. Når det er noen som mangler noe, skal vi som har mer enn vi trenger, dele med oss. Men veldedigheten løser ingen problemer, den bare setter plaster på noen av de sårene som urettferdigheten i verden skaper. Og dessverre ser det ut til at selve urettferdigheten, den er vi ikke villige til å gjøre noe med. Gjorde vi nok for å avskaffe fattigdommen, kunne vi kanskje risikere å måtte redusere noe på vår egen rikdom…

På «God Morgen Norge» i dag, så jeg en velkledd og velkjemmet herre som solgte kamelhårsdresser til en pris av 330 000 (tre hundre og tretti tusen) kroner stykket. Han ville visst ikke røpe hvem kjøperne var. Ved siden av ham satt en sosialantropolog og «trendforsker» som ble spurt om hun syntes at dette var bra eller dårlig.

«Ja og nei…» sa hun. Hun brukte ord som ‘moralpoliti’ om dem som reagerer negativt. «For når en tenker på hvor mange penger de har på konto, de som kjøper slike dresser, da blir jo ikke prisen så ille allikevel. For dem er det småpenger. Vi vurderer andres handlevaner ut fra hva vi selv har råd til,» slo hun fast. Sånn kan man si det.

Hun minte meg om en stakkars skiskytter som forleden dag gjorde den flausen i en konkurranse, at hun skjøt fullt hus --- men på feil blink!

Sånn er det med denne «trendforskeren» også. Hun resonnerer helt riktig, hvis hun synes det er greit at vi lever i en verden med sånn urettferdighet at trehundretusen for en dress er en bagatell for enkelte mens det er en uoppnåelig formue for mange, mange andre. Men hun skyter på feil skive, ja hun er både på feil skive og på feil skytebane.

Med all mulig respekt for trendforskerens trendforskning: Det gjør meg ikke til moralpoliti, det at jeg ønsker meg en mer rettferdig verden. Og heller ikke er det moralisme at jeg synes det er en skam når 17,2 % av barna i min flotte by, Skien, vokser opp i fattigdom.

Når skal vi gjøre noe med det?

Mye, mye mer kunne skrives om dette, men for den som måtte ønske å lese mer, kan jeg anbefale Ove Mellingens tankevekkende kommentar i TA for en tid tilbake.
Du finner den her: https://www.ta.no/kronikk/ove-mellingen/barnefattigdom/17-2-prosent-av-barna-i-skien-er-fattige/f/5-50-792397

En hårbørste til jul

Det står et juletre på byens kjøpesenter
med pynt i alle farger, rød og blå og gul
Det står og gleder alle barn som går og venter,
som synes tiden er så altfor lang til jul

Men dette treet, det er noe for seg selv
midt mellom julestress og rulletrapper
For pynten, den er ganske spesiell
På treet henger fullt av merkelapper

Jeg går litt nærmere og oppdager at noen
har skrevet juleønsker på dem, hver og én
Noen har hengt dem der, fordi at de har troen
på at jeg tar en lapp og at jeg leser den
Der er et ønske fra ei jente, elleve år 
Og ønsket, det er ikke store kravet:
Jeg ønsker meg en børste til mitt hår!
Det drømmer hun om, som sin julegave

Så jeg går videre, og lappen har jeg tatt med
Jeg skal en snartur innom et parfymeri
Det er føyd til et punkt på listen jeg har hatt med
min huskeliste over gaver jeg skal gi
En hårbørste, det skal hun saktens få
Det koster ikke stort for meg å gi den
Hun trenger sikkert mye mere òg
i denne søte, rike juletiden

Du finner juletrær på byens kjøpesentre
med hvite lapper på med ønsker ifra dem
som ikke har en diger pakkehaug i vente
Ta med en lapp når du skal rusle hjem!
Kan hende er det kun en børste som
skal til for at et barn får juleglede
Men det at barn må tåle fattigdom
er skam! Når skal vi gjøre noe med det?

Vinterkveldsvisa

(En liten førjulsvise på melodien til "Julekveldsvisa")

Nå har vi gått av skaftet, og vi har kommentert
Med Caps Lock på, for vi er både sinna og frustrert
Har skjelt ut etter noter hele Seljords lærerstand
Og brukt de aller vemmeligste glosene vi kan

En Seljordslærer sa: Vår julefest er for enhver
Ja selv Jehovas Vitner skal få ha det moro der
Vi kaller det en «vinterfest», det blir litt mer nøytralt
Det kryr jo likevel av pynt og nisser overalt!

I nyhetsbladet TA, som i Telemark tar tak
Der skjønte de umiddelbart at dette var en sak
Med fete typer lot de første side skrike ut:
I sjøormbygda Seljord, der er julen nå forbudt!

Ja, godtfolk var forarget, ingen jul, du slette tid!
Muslimene vil døpe om vår jul til vinter-Id!
Og Document og Resett skrev: Det er en opplagt sak!
Her er det Mulla Krekar eller IS som står bak!

I landets blå regjering, der var talen unison:
Vår julefeiring trues av en ond konspirasjon!
Og bloggeren Martine, se, hun blogget friskt i vei:
Jeg elsker faktisk julen, jeg, og engler, unnskyld meg!

Så viste det seg da til slutt, at alt var tøys og tull
På Seljord skole synger barna gjerne Glade Jul!
Se, pepperkaker stekes, det blir ribbe med sprø svor
Og det blir enda større julehandel enn i fjor

Jeg skjønner, redaktør, at det er tungt på mange vis
Å samle abonnenter når man lager en avis
Det trengs en sensasjon iblant, det fatter jeg så vel
Og mangler man en slik, kan man jo finne på en selv!

Men det å sjekke kilder, det kan ofte være greit
for blir avisa full av jug, så er jo det litt leit
Når tullesaken fyrer opp til hat og til forakt
Da blir det litt for dumt, som vår venn Ropstad ville sagt

Jeg håper derfor du har lært en lekse denne gang
Og at jeg ikke gjør deg altfor sur med denne sang
For snart vil engler dale ned i alle skur og skjul
Og jeg vil ønske deg og TAs ansatte God Jul!

Om en lærertabbe og juleharme på internett

Jeg har mange ganger dummet meg ut ved å snakke (eller skrive) før jeg har tenkt meg om. Hver gang prøver jeg å lære av tabben, og jeg håper jeg har blitt litt klokere etter som årene har gått.

I disse førjulstider med hissige julediskusjoner på sosiale medier, har jeg følelsen av at mange fjesbokister og tvitrere gjør den samme feilen: De skriver på innpust, uten å ta to åndedrag for å sjekke om det de reagerer så sterkt imot, faktisk er slik de tror.

Mens jeg funderer slik, kommer jeg til å huske på en gang jeg dummet meg ut på den måten. Akkurat den gangen var det kanskje ikke bare min skyld, men hadde jeg vært litt klokere, hadde jeg muligens unngått å lage en vanskelig situasjon for en elleveåring.

Dette skjedde i 1974. Jeg hadde fått min første lærerjobb denne høsten, som årsvikar for en femteklasse.

Vi fant tonen raskt, elevene og jeg, og vi hadde det svært så hyggelig hele høsten. Så var det en dag i begynnelsen av desember da jeg hadde gitt elevene en tegneoppgave: Tegn juletreet deres slik du gjerne vil at det skal se ut! (Antakelig var jeg dårlig forberedt denne dagen, og hadde ikke noe mer originalt å sette klassen til i formingstimen).

Elevene hadde ikke noe imot oppgaven, så det ut til, original eller ikke. De satte i gang med

fargestifter og godt humør, alle sammen. Alle unntatt én.

Denne gutten, vi kan jo kalle ham Bjarne, ville ikke tegne. Da jeg tok en inspeksjonsrunde i klasserommet sånn midtveis i timen, oppdaget jeg at Bjarnes tegneark fortsatt var hvitt som julesnø. Jeg ble litt irritert.

«Neimen, Bjarne, da! Nå må du skjerpe deg! Sett i gang med tegningen!»
«Nei!» svarte femteklassingen. «Jeg vil ikke!»

Nå var det ikke første gang jeg hadde trøbbel med å få satt Bjarne i gang med skolearbeidet. Han var en hyggelig gutt, men av og til satte han seg på bakbeina som det staeste esel, og lot seg ikke rikke. 

Jeg tok sats og forsøkte igjen:

«Her er det ingen ting som heter ‘vil ikke’! Sett i gang»

«Nei!» var det korte svaret fra den trassige elleveåringen.

Det fulgte en kort sekvens da Bjarne og jeg lekte Jo-Nei-leken, før jeg ble oppmerksom på at resten av klassen hadde tatt Bjarnes parti, helt åpenlyst og stikk i strid med alt jeg var vant til. «Ikke gjør det, Bjarne! Blås i det! Bare la være!» kom det, heftig og kraftig fra flere kanter av klasserommet. Jeg skjønte ingen ting. Jeg skjønte heller ikke hvorfor Bjarne var ildrød i ansiktet, og hvorfor tårene sto i øynene hans.

Da kom det fra Rolf, som satt bak den nå nesten gråtkvalte protestanten: «Lærer, vet ikke du det, eller?»

«Hva er det jeg ikke vet?»

«At Bjarnes familie er Jehovas Vitner?»

Jeg visste ikke det. Noen hadde glemt å fortelle meg det da jeg overtok klassen.

Lærer’ns ord er lov. Sånn var det i klassen vår. Lærer’n er sjefen. Men Bjarne hadde en sjef som bestemte mer enn meg. Fra han var liten hadde han lært at det å feire jul og fødselsdager er hedenske skikker, Satans verk og synd i Jehovas øyne. Og der sto jeg og prøvde å tvinge ham til å gjøre noe som ville vekke raseri både hos foreldrene hans og hos hans herre i himmelen.

Å kjøre over Bjarnes barnetro og prøve å tvinge ham til å gjøre noe han hadde lært at var en synd, det var et overtramp. Men et overtramp jeg begikk fordi det var en viktig informasjon jeg ikke hadde fått.

Menneskers religiøse tro stikker dypt. Og uansett gudstro skal folk møtes med respekt. Men hvordan de formidler sitt livssyn til sine barn, det tillater jeg meg å ha en mening om. Og det å se en elleveåring i desperat fortvilelse og redsel for å gjøre noe som kunne føre til hans undergang i Harmageddon, det var en skremmende opplevelse. Religiøs indoktrinering av barn, uansett religion, er overgrep. Punktum.

Skolen i Seljord prøver å behandle sine elever på en inkluderende måte og ikke begå feil av den typen som jeg gjorde i 1974. De forsøker for eksempel å inkludere barn fra menigheter som Jehovas Vitner. Eller fra religioner som ikke feirer jul. Da er det naturligvis noen mennesker som reagerer allergisk. «Vi visste det nok!» sier de. «Nå skal de ta fra oss julefeiringen også, innvandrerne!» Internettet dirrer av harme. Til og med fra regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter kommer det forargete meldinger. Det tvitres og deles på Facebook så pc-er og mobiltelefoner går varme. «Knefall for andre religioner», sier noen. «Vi utsletter våre tradisjoner», sier andre. «Landet blir avkristnet på grunn av innvandringen», påstår enkelte.

Ingen av delene stemmer. 

For å ta julen som eksempel: Overalt rundt oss vrimler det av julegater, julepynt og julenisser. Julemusikken klinger fra flere og flere dab-kanaler for hvert år som går, med oppstart midt i november. Julehandelen går så det suser. Landets mange artister kappes om å besøke flest mulig kirker og samfunnshus med sine julekonserter. Det er jul hvor vi snur oss, og det har ikke blitt mindre jul i løpet av de drøye seksti år jeg kan huske tilbake, snarere tvert imot.

Det at man viser respekt og er inkluderende overfor mennesker med andre religioner og tradisjoner, det er ikke unnfallenhet. Det er vanlig, god folkeskikk.

Julefeiringen er ikke truet. Men hvor mange som tar det kristne budskapet på alvor og virkelig lar det prege sin julefeiring, det kan man saktens lure på.

At samfunnet vårt har blitt sekularisert i løpet av de siste hundre årene, kan det neppe være tvil om. Eller ‘avkristnet’, som Olaug Bollestad ville ha sagt det. Jesu unnfangelse var det visst postbudet som sto for, ser vi på Postens nye TV-reklame. Julegaver kjøpes i dynger, men kirkene fylles først på julaften, når varehusene er stengt. Stadig flere opplever juletiden som en fest, og ikke som en høytid. Tror jeg. Men det skal ikke asylsøkerne ha skylden for.

Her i det rike vesten lever vi i støyende og glorete overflod. Vi bruker og kaster, overdriver og overspiser. Amerikanske nisser med colaflasker sier ho-ho-ho! og blunker lurt til oss for å få oss til å kjøpe enda litt mer, mer cola og mer av alt annet. Kredittkortene har travle tider. Det er det kommersielle kjøpekaoset som har forandret måten vi markerer juletiden på, og som gjør at budskapet om tømmermanns-sønnen som fødtes i Betlehem blir redusert til en masseprodusert julekrybbe i plast. Med digital spilledåse.

For dem som ønsker at juletiden skal ha et dypere innhold enn det innholdet som finnes i flaskene med juleøl og akevitt, kan det være vanskelig å finne ro til ettertanke i støyen fra nissenes ho-ho-ho! og flerstemt juleglede fra de spontanreligiøse popartistene. Men respekt fortjener de, de som søker en mening, og verdighet rundt sin feiring bør de få ha. Det være seg enten det nå er hanukka, divali, Krist-messe eller midtvintersblot de markerer på den mørke tiden av året.

Og én ting er sikkert: Vår glorete, rødfargete julefeiring vil bestå her hjemme på berget så lenge vi kan skue framover, med en velfødd og blunkende colanisse i spissen for begivenhetene. Vær trygg på det!

Fortsatt god førjulstid!

Stålmannen

Han hever ikke stemmen, biskopen

Han hever ikke stemmen
Han hever bare hånden
Men ikke for å slå
Ikke for å sperre vegen

Biskopen hever hånden
for å lese en velsignelse:

Vær du velsignet
sier biskopen
Vær velsignet, du
som kom til mitt land
med et håp
som kom med håp
og ble møtt
med en stengt dør

Dra hjem!
sa de som bestemte i landet
Dra dit du kom fra!
Men du kunne ikke dra
Vegen var stengt
Ingen veg tilbake

Du får ikke bli!
sa de
Hvor hen skal jeg da reise?
spurte du
Det vet vi ikke
sa de
Men du får ikke bli!

Da kan du bli hos meg
sa biskopen

Hun får ikke lov!
sa de
Hun får lov av meg
sa biskopen
Vi setter deg i fengsel!
sa de

Da blir det slik
sa biskopen
Den milde mannen
av stål

Stålsetts forbrytelse

 Tidligere biskop Gunnar Stålsett er siktet for en alvorlig forbrytelse. Han risikerer 45 dagers ubetinget fengsel. Til sammenligning risikerer du 21 dagers fengsel dersom du drikker deg snyden full, kjører ut i trafikken og setter medmennesker liv og helse i fare. Du risikerer 30 dager i buret hvis du kjører så uforsvarlig at det ender med en ulykke som gjør at den du kolliderer med blir ufør for resten av livet. Samme straff kan du vente hvis du bruker vold for å stanse en politimann i utførelsen av sine plikter. Det Stålsett har gjort, er altså mye verre enn slikt.

Stålsetts forbrytelse består i at han har benyttet ulovlig arbeidskraft. Den ulovlige arbeidskraften er en 55 år gammel kvinne som heter Lula Tekle, og hun har i mange år vært deltidsansatt som hjemmehjelp hos biskopen. Det i seg selv skulle vel ikke være en forbrytelse, vil man kanskje tenke. 

Men Lula Tekle er eritreisk flyktning. Hun har søkt om asyl og om oppholdstillatelse, men har fått avslag. Flere ganger. Innvandringsmyndighetene mener at hun ikke har behov for beskyttelse, og at hun trygt kan reise tilbake til Eritrea.

Dessuten tviler myndighetene på at hun er den hun gir seg ut for. I likhet med svært mange asylsøkere kom hun nemlig til Norge uten identitetspapirer.

Lula har vært i Norge i 19 år. Hun hører til den gruppen asylsøkere som kalles «ureturnerbare». Fram til 2011 kunne hun på lovlig vis arbeide, tjene penger og forsørge seg selv. Men i det året ble hun og de andre «ureturnerbare» fratatt personnummer, arbeidstillatelse og skattekort. Dette for at de ikke skal fristes til å bli værende i Norge. Der de da altså er nødt til å bli værende, fordi de ikke kan dra tilbake dit de kom fra.

Men hun har fått fortsette å arbeide hos biskopen. Hun har fått beholde en mening i tilværelsen, tjent noen penger og fått hjelp til å klare seg. Det er det mange av de «ureturnerbare» som ikke får.

Selv sliter jeg noe voldsomt med selve begrepet «ureturnerbare asylsøkere» eller «ureturnerbare flyktninger». Det får meg til å tenke at mennesker som kommer til vårt velfødde, privilegerte land på flukt fra krig, undertrykkelse og nød, at de egentlig er en slags pakkepost som vi aller helst ønsker å stemple med «Returner til avsender». For deretter å sende dem avgårde med luftpost.

Så er det noen slike pakker som ikke har påført leselig avsenderinformasjon. På dem stempler vi «ureturnerbar» og slenger dem fra oss. Ingen eier, ingen avsender, ingens ansvar. I hver fall ikke vårt.

Lula er blitt ulovlig arbeidskraft. Gunnar Stålsett er blitt en arbeidslivskriminell. Det finnes mange arbeidslivskriminelle. Det er nok av firmaer som henter inn uregistrerte arbeidere fra fjern og nær, gir dem uverdige arbeidsforhold og betaler dem luselønn. Slik kan firmaene legge inn lave anbud, gjerne for offentlige prosjekter, og dermed sikrer de seg en solid fortjeneste. 

Jeg ser ingen ting som tyder på at Gunnar Stålsett har oppført seg slik. Han har ikke handlet av egeninteresse, men av nestekjærlighet. Han har ikke påført samfunnet sosiale problemer og bidratt til økonomisk kriminalitet og skattesnyteri (skatt og arbeidsgiveravgift for Lula er betalt). Han har tvert imot forbygd et sosialt problem og forhindret at Lula har måttet ty til tigging, eller kanskje kriminalitet, for å få noe å leve av.

Men straffes skal han, biskopen.

Antakelig hadde han unngått straff hvis han ikke hadde gått ut offentlig, latt seg intervjue og fortalt om saken. Men han var ikke ute etter å slippe straff. Tvert imot ville han ha søkelys på seg og sitt lovbrudd. Han vil at loven skal endres.

Det Stålsett gjør, kalles sivil ulydighet. Men biskopens sivile ulydighet består ikke i å lenke seg fast til oljeplattformer eller legge seg i vegen for anleggsmaskiner. Stålsetts protest består ikke i å forsøke å stanse samfunnsmaskineriet. Tvert imot bidrar han faktisk med sin bruk av den ulovlige arbeidskraften Lula Tekle til at samfunnsmaskineriet går littegrann lettere: Han er med på å redusere antall sosialhjelpsmottakere med én.

«Ingen kan sette seg over loven», slo politi og justisminister fast da saken ble kjent. Og det har de rett i. Selv ikke en biskop er hevet over loven. Men noen ganger er en lovbestemmelse så til de grader i strid med de verdier vi i Norge bekjenner oss til, at den rett og slett er feil. Menneskeskjebner kan ikke håndteres på samme måte som feilsendte brev. Mennesker er mennesker, ikke gjenstander som kan tas imot, håndteres og returneres. Når landets myndigheter ikke innser at de har skapt et regelverk som bryter med alt som kan kalles humanisme, da er det godt at noen har mot til å si ifra.

Dette motet har tidligere biskop Gunnar Stålsett. Selv om landets øverste ledere forlanger at han skal bøye seg, står han like rakrygget. Han snakker ikke med store bokstaver, men hans vilje til å gjøre det rette er hard som stål. 

Det er derfor jeg kaller ham for stålmannen.

Sort nett

Den sorte enken er ingen
Men hennes sorte spinn
er overalt

Hun kan hvile nå
og vente
Hun har spunnet sine mørke tråder
Tett, tett

Vakkert er det vevet

Deilig og dødelig

spenner det seg, nettet
Det vokser
For hver ny tråd hun trekker
vokser det

Mørkt som natten
Sort som døden

Videre
Videre

Der sitter hun nå
Den sorte enken
Hun som er ingen
Vokter sitt nett
Venter
Langsomt synger hun sin lokkende sang
om fred
om død

Venter på den neste

Mørke flekker i nettet
Mørkere enn selve det sorte
Der er de
Det er dem hun har fanget
allerede
De som ga opp
Der henger de
Sorte skjermer

Så: En sitring i nettet

Den neste!
Sitter fast!
Stirrer på skjermen
Maktløs mot enkens mørke magi

Hvem ser meg?
spør hun som stirrer
Hvem er med meg?

Vi ser deg!
svarer de
De andre
De er mange
De stirrer i
sine skjermer

Vi er som deg
sier de
Vi ser deg
Vi kjenner deg
Vi føler din smerte
Vi ser dine sår
Vi er med deg
Vi holder i deg
når skjermen går i svart
Når du logger av
for siste gang
Vi er som deg
Vi kommer etter
Vi er med deg

Men der hun er

er hun alene
Hun sitter fast
i det sorte spinn
Stirrer i skjermen
Sitrende, skjelvende
hender på tastaturet
til slutt:

Jeg orker
ikke

mer
nå

Log off

Når alt går i svart

Denne uken har jeg tenkt mye på et tema som ble tatt opp av NRK i månedsskiftet oktober/november. Man hadde avdekket et nettverk på Instagram der unge jenter med selvmordstanker og trang til selvskading møtes. Et mørkt, hemmelig nettverk der noen kanskje kunne få støtte i forhold til sine tunge tanker, men der det også finnes oppfordringer til selvmord, og der sjokkerende bilder av selvpåførte skader har samlet store mengder likes. 

Alvoret i saken understrekes av at så mange som 15 av 500 norske jenter i dette nettverket har tatt sine egne liv i løpet av de siste årene.

Hvem har skapt dette nettverket? Hvor mange andre slike nettverk finnes det? Og hva er det egentlig som skjer? Har de sosiale mediene skapt en selvmordsbølge?

Jeg tenker at de som har ansvaret for driften av sosiale plattformer har et stort ansvar. Datamaskinene som styrer disse plattformene er programmert slik at innlegg som blir lest og likt av mange får mer fokus og flere henvisninger enn andre innlegg. I utgangspunktet skjer dette ute hensyn til hva som er innholdet i innleggene. Men driverne av nettstedene har også et ansvar for å fjerne ulovlige og uetiske innlegg. De har fått fortjent kritikk for ikke å være flinke nok til det.

Men jeg tenker også at det ikke er de sosiale mediene i seg selv som er hovedproblemet. Jeg tror ikke det skjer særlig ofte at mennesker får trang til å begå selvmord av å være på Instagram eller Twitter, derom de er trygge i seg selv fra før, og i psykisk balanse. De jentene som har tydd til det nettverket som NRK beskriver, har det selvsagt vanskelig allerede, og bruker nettet for å finne noen som har det likedan.
Så skjer det dessverre at de ikke får lindring av disse møtene, men i stedet blir viklet mer og mer inn i sine tunge tanker, helt til det ikke lenger er en utvei å se fra mørket.

Det er vanskelig å være ung.

Jeg har arbeidet i skolen i mer enn 40 år. Gjennom disse årene har jeg møtt mange barn og unge, og jeg har sett hvordan livsglade, humørfylte seksåringer noen ganger har endret seg gjennom skoleårene, blitt slitne, stressede og engstelige. Allerede i barneskolen lærer de at de må prestere for å lykkes i livet. Ikke alle har forutsetninger for å lykkes i det jaget.

Jeg har, dessverre mer enn én gang, stått med en vond smak i munnen når jeg som skoleleder har ønsket nye førsteklassinger og deres foreldre velkommen til første skoledag med å si noe sånt som: «Nå er det slutt på barnehagetiden. Ikke mere tøys og tull, nå begynner læringen med det samme!»

Som om ikke de små fem-seksåringene skulle ha lært noe fra før? De har lært å finne fram i verden. De har lært et språk, perfekt. Noen av dem har lært mer enn ett. Mange av dem kan lese. De fleste kjenner tallene og kan utføre flere matematiske operasjoner, uten kladdbok og blyant. De har lært sosiale regler, lært seg å tolke andres sinnsstemninger.

Antakelig har disse skolebegynnerne lært mer på sine første seks leveår enn de kommer til å lære i løpet av resten av sine liv. Uten nasjonale prøver og karakterjag.

For et par år siden var jeg til stede på et møte der resultatene fra Ungdomsundersøkelsen for vår kommune ble lagt fram. (Du finner de nyeste tallene på nettstedet http://www.ungdata.no/).
Det var unison jubel i forsamlingen av skoleledere over at ungdomsskoleelevene var blitt så mye mer seriøse siden sist gang undersøkelsen ble gjort. Særlig gjaldt dette jentene. De arbeidet mer, gjorde mer lekser, hadde mindre fravær og fikk bedre karakterer.
Et kort blikk ble også kastet på avsnittet om «psykiske helseplager», og det ble uttrykt en viss bekymring over at jentene i ungdomsskolen viste tegn på stress og bekymringer, at mange hadde liten tro på framtida og at de syntes at alt var et slit. Men ingen – ingen – (meg selv inkludert) tok ordet for å antyde at det kunne være en sammenheng mellom jentenes voldsomme innsats i skolearbeidet og det at de var stressede, slitne og motløse. At noe kanskje burde gjøres med det.

I går så jeg Thomas Nordahl på TV. Han er professor i pedagogikk, og en mann jeg har stor respekt for. Nå var han bekymret over RØRE-prosjektet i Østfold. På mange barneskoler får barna der drive læring mens de er i aktivitet, de får RØRE seg i alle fag. Nordahl var ikke fornøyd med det. Man må konsentrere seg om én ting av gangen, sa han. Enten lære, eller være i aktivitet. Det fikk ikke hjelpe at barna trivdes bedre på skolen. Han hadde nemlig tatt fram resultatene fra nasjonale prøver ved disse skolene, og de resultatene hadde ikke blitt bedre etter at de begynte med slikt RØR. Det er ikke alltid at læring kan kombineres med trivsel, hevder Thomas Nordahl.

Slik kan man altså velge å bruke prøveresultater. Han kunne jo heller ha valgt å si: «Dette er flott! Barna er i aktivitet! Det blir mindre stillesitting, mer variasjon, mer trivsel, og de faglige resultatene holder seg! Dette bør flere skoler begynne med!» Men han sa ikke det. Han har nok også bestemt seg for at «tull og tøys», det får man drive med i barnehagen. På skolen skal man lære...

Unge mennesker møter stadig tøffere krav. De skal prestere på skolen. De skal se vakre ut. De skal trene. De skal lykkes sosialt. Og på de sosiale mediene skal de vise hvor vellykkede de er.
Noen får det ikke til. De søker i stedet etter en plass der de kan møte andre som heller ikke fikk det til. De lager seg et nettverk der de kan konkurrere i fortvilelse. Et mørkt nett.
Det er en del av prisen vi betaler når hele den oppvoksende slekt skal jages fram mot stadig høyere mål.

Men hva jeg mener, det er at vi ikke blir en lykkeligere nasjon selv om hele befolkningen har en mastergrad hver. Vi blir lykkelige av å se hverandre og ta vare på hverandre.

Den sinte mannen og bokfinken

(En hilsen til Kjell Ingolf Ropstad)

Jeg møtte i mørket en misfornøyd mann
Han skulte så sint mot det grønne
Han sa: «Jeg kan slett ikke skjønne
At noen der ute kan tro det går an
å hevde at jeg er et dyr,
lik alt annet som kravler og kryr!

Det bør ikke være nødvendig å si
at menneskeverdet, det hever
meg over alt annet som lever!
Vårherre har skapt meg med større verdi
enn dyrene. Glemmer vi dét,
Ja, da bærer det ille av sted!»

Da kvitret en bokfink som satt i et tre
og svarte med klingende stemme.
Den sang: «Det du ikke må glemme
er livet omkring, det du omgir deg med:
en natur, som av undre er full!
Uten den, så er din verdi null!

Du mener at menneskets slekt er unik,
du er utnevnt til skapningers herre
da jorden ble til? Nei, dessverre!
Den makten du har, har du utnyttet slik
at vår vakre natur svinner bort.
Slik hadde en fink aldri gjort!

Hvert dyr og hver fugl skal ha samme respekt
som deg, hverken mer eller mindre.
Den tanken vil slett ikke hindre
at du viser omsorg for menneskets slekt.
Om du tviler, så husk da på det
at din stamfar kom ned fra et tre!

Av dyr er du kommet, et dyr er du selv
Du får ikke gjort noe med det,
Og evner du ikke å se det,
er grunnen din trangsynthet, men til alt hell
hadde den som ga alle ting liv
større bredde i sitt perspektiv.

For visst er du mektig, du føler deg stor
men visdom, av den har du lite.
Du glemmer det du burde vite:
For hver art som du utrydder, sykner din jord,
så din lekse blir (lær den nå vel):
Stuper bokfinken, stuper du selv!

Ropstad og bokfinkregelen

Kjell Ingolf Ropstad er bekymret

KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad er sint og litt engstelig.

 Han er sint på miljøbevegelsen (i alle fall på noen av dem), og er engstelig for at vi her i Norge skal få kinesiske tilstander, med krav om maksimum ett barn per familie og drap på uønskede jentebarn som en tragisk konsekvens.

Hvis dyr og mennesker skal være like mye verd, er vi på ville veier, mener han, og skuler argsint i retning av noen unge miljøvernere som skal ha gitt uttrykk for at de mener noe slikt.

Dessverre tror jeg at Ropstad er offer for flere misforståelser. Han ser ut til å ha misforstått både budskapet til miljøungdommene og målsettingene i norsk familiepolitikk. Dessuten, verst av alt, han har ikke fått med seg bokfinkregelen. Den skal jeg komme tilbake til.

Miljøvernerne ber om respekt for alle levende skapninger. De er opptatt av menneskelig verdighet i møtet med andre levende vesener, snarere enn å sammenligne de enkelte arters verdi. Det synet burde det etter min mening ikke være vanskelig for en KrF-leder å slutte seg til. Og når det gjelder familiepolitikken, har jeg ikke forstått vår statsminister dithen at vi i vårt land ønsker færre barnefødsler i Norge, tvert imot.

Nære slektninger (mennesket til høyre)

Jeg vet ikke om Ropstad tilhører dem som avviser utviklingslæren, og at han da tar Bibelens skapelsesberetning bokstavelig. I første mosebok står det jo å lese at Gud satte mennesket (mannen) til å herske over alle dyrene sammen med sin hjelper (kvinnen).  Men de fleste av oss aksepterer vel, noen mer motstrebende enn andre, at alle jordens levende skapninger har utviklet seg, gjennom milliarder av år, fra et felles opphav.

Mennesket har utviklet seg fra samme forfedre som våre nære slektninger, sjimpansene. Faktisk, har jeg lest, er det mindre genetisk forskjell på mennesker og sjimpanser enn det er på indiske og afrikanske elefanter. Selvfølgelig er vi mennesker en dyreart. Hva annet skulle vi være?

Bie

Like selvfølgelig er det at vi mennesker setter hensynet til oss selv foran hensynet til andre arter når vi er nødt til å velge. For mennesket er mennesket viktigst, selvsagt. Er man en bie, stiller saken seg riktignok noe annerledes. Og da kan det være nyttig å tenke over at biene på planeten ville klare seg utmerket selv om det ikke fantes mennesker. Det samme kan ikke sies om menneskeheten dersom biene blir borte, slik det faktisk er fare for.

Det er her bokfinkregelen kommer inn.

Gunnar Bull Gundersen

Da miljøbevegelsen vokste fram på syttitallet, formulerte forfatteren og radiomannen Gunnar Bull Gundersen på enklest mulig måte hva som skjer når menneskene setter hensynet til seg selv foran hensynet til resten av livet på vår klode. Han sa: «Når bokfinken faller, står du selv for tur». Dette er bokfinkregelen, og det er denne regelen vi overser når vi fortsetter å varme opp kloden med fossilt brensel, ødelegge regnskogene og forsøple havet. «Bokfink» kan erstattes med hvilket annet artsnavn man måtte ønske, regelen gjelder uansett.

Mennesket spiste av kunnskapens tre, kan vi lese i Bibelens beretning om de første mennesker. De fikk kunnskap og makt som skaperen ikke hadde tenkt at de skulle ha. Som de eneste skapningene på planeten, har vi evnen til å forandre den i stor skala. Dessverre har vi ikke den samme evnen til å se resultatene av det vi gjør i et gudeperspektiv.  I stedet ser vi på verden med vårt eget, snevre, jordiske blikk mens våre medskapninger får unngjelde for vår arroganse.

Fortsetter vi etter samme kurs, faller vi selv til slutt.