Når alt går i svart

Denne uken har jeg tenkt mye på et tema som ble tatt opp av NRK i månedsskiftet oktober/november. Man hadde avdekket et nettverk på Instagram der unge jenter med selvmordstanker og trang til selvskading møtes. Et mørkt, hemmelig nettverk der noen kanskje kunne få støtte i forhold til sine tunge tanker, men der det også finnes oppfordringer til selvmord, og der sjokkerende bilder av selvpåførte skader har samlet store mengder likes. 

Alvoret i saken understrekes av at så mange som 15 av 500 norske jenter i dette nettverket har tatt sine egne liv i løpet av de siste årene.

Hvem har skapt dette nettverket? Hvor mange andre slike nettverk finnes det? Og hva er det egentlig som skjer? Har de sosiale mediene skapt en selvmordsbølge?

Jeg tenker at de som har ansvaret for driften av sosiale plattformer har et stort ansvar. Datamaskinene som styrer disse plattformene er programmert slik at innlegg som blir lest og likt av mange får mer fokus og flere henvisninger enn andre innlegg. I utgangspunktet skjer dette ute hensyn til hva som er innholdet i innleggene. Men driverne av nettstedene har også et ansvar for å fjerne ulovlige og uetiske innlegg. De har fått fortjent kritikk for ikke å være flinke nok til det.

Men jeg tenker også at det ikke er de sosiale mediene i seg selv som er hovedproblemet. Jeg tror ikke det skjer særlig ofte at mennesker får trang til å begå selvmord av å være på Instagram eller Twitter, derom de er trygge i seg selv fra før, og i psykisk balanse. De jentene som har tydd til det nettverket som NRK beskriver, har det selvsagt vanskelig allerede, og bruker nettet for å finne noen som har det likedan.
Så skjer det dessverre at de ikke får lindring av disse møtene, men i stedet blir viklet mer og mer inn i sine tunge tanker, helt til det ikke lenger er en utvei å se fra mørket.

Det er vanskelig å være ung.

Jeg har arbeidet i skolen i mer enn 40 år. Gjennom disse årene har jeg møtt mange barn og unge, og jeg har sett hvordan livsglade, humørfylte seksåringer noen ganger har endret seg gjennom skoleårene, blitt slitne, stressede og engstelige. Allerede i barneskolen lærer de at de må prestere for å lykkes i livet. Ikke alle har forutsetninger for å lykkes i det jaget.

Jeg har, dessverre mer enn én gang, stått med en vond smak i munnen når jeg som skoleleder har ønsket nye førsteklassinger og deres foreldre velkommen til første skoledag med å si noe sånt som: «Nå er det slutt på barnehagetiden. Ikke mere tøys og tull, nå begynner læringen med det samme!»

Som om ikke de små fem-seksåringene skulle ha lært noe fra før? De har lært å finne fram i verden. De har lært et språk, perfekt. Noen av dem har lært mer enn ett. Mange av dem kan lese. De fleste kjenner tallene og kan utføre flere matematiske operasjoner, uten kladdbok og blyant. De har lært sosiale regler, lært seg å tolke andres sinnsstemninger.

Antakelig har disse skolebegynnerne lært mer på sine første seks leveår enn de kommer til å lære i løpet av resten av sine liv. Uten nasjonale prøver og karakterjag.

For et par år siden var jeg til stede på et møte der resultatene fra Ungdomsundersøkelsen for vår kommune ble lagt fram. (Du finner de nyeste tallene på nettstedet http://www.ungdata.no/).
Det var unison jubel i forsamlingen av skoleledere over at ungdomsskoleelevene var blitt så mye mer seriøse siden sist gang undersøkelsen ble gjort. Særlig gjaldt dette jentene. De arbeidet mer, gjorde mer lekser, hadde mindre fravær og fikk bedre karakterer.
Et kort blikk ble også kastet på avsnittet om «psykiske helseplager», og det ble uttrykt en viss bekymring over at jentene i ungdomsskolen viste tegn på stress og bekymringer, at mange hadde liten tro på framtida og at de syntes at alt var et slit. Men ingen – ingen – (meg selv inkludert) tok ordet for å antyde at det kunne være en sammenheng mellom jentenes voldsomme innsats i skolearbeidet og det at de var stressede, slitne og motløse. At noe kanskje burde gjøres med det.

I går så jeg Thomas Nordahl på TV. Han er professor i pedagogikk, og en mann jeg har stor respekt for. Nå var han bekymret over RØRE-prosjektet i Østfold. På mange barneskoler får barna der drive læring mens de er i aktivitet, de får RØRE seg i alle fag. Nordahl var ikke fornøyd med det. Man må konsentrere seg om én ting av gangen, sa han. Enten lære, eller være i aktivitet. Det fikk ikke hjelpe at barna trivdes bedre på skolen. Han hadde nemlig tatt fram resultatene fra nasjonale prøver ved disse skolene, og de resultatene hadde ikke blitt bedre etter at de begynte med slikt RØR. Det er ikke alltid at læring kan kombineres med trivsel, hevder Thomas Nordahl.

Slik kan man altså velge å bruke prøveresultater. Han kunne jo heller ha valgt å si: «Dette er flott! Barna er i aktivitet! Det blir mindre stillesitting, mer variasjon, mer trivsel, og de faglige resultatene holder seg! Dette bør flere skoler begynne med!» Men han sa ikke det. Han har nok også bestemt seg for at «tull og tøys», det får man drive med i barnehagen. På skolen skal man lære...

Unge mennesker møter stadig tøffere krav. De skal prestere på skolen. De skal se vakre ut. De skal trene. De skal lykkes sosialt. Og på de sosiale mediene skal de vise hvor vellykkede de er.
Noen får det ikke til. De søker i stedet etter en plass der de kan møte andre som heller ikke fikk det til. De lager seg et nettverk der de kan konkurrere i fortvilelse. Et mørkt nett.
Det er en del av prisen vi betaler når hele den oppvoksende slekt skal jages fram mot stadig høyere mål.

Men hva jeg mener, det er at vi ikke blir en lykkeligere nasjon selv om hele befolkningen har en mastergrad hver. Vi blir lykkelige av å se hverandre og ta vare på hverandre.