Den sinte mannen og bokfinken

(En hilsen til Kjell Ingolf Ropstad)

Jeg møtte i mørket en misfornøyd mann
Han skulte så sint mot det grønne
Han sa: «Jeg kan slett ikke skjønne
At noen der ute kan tro det går an
å hevde at jeg er et dyr,
lik alt annet som kravler og kryr!

Det bør ikke være nødvendig å si
at menneskeverdet, det hever
meg over alt annet som lever!
Vårherre har skapt meg med større verdi
enn dyrene. Glemmer vi dét,
Ja, da bærer det ille av sted!»

Da kvitret en bokfink som satt i et tre
og svarte med klingende stemme.
Den sang: «Det du ikke må glemme
er livet omkring, det du omgir deg med:
en natur, som av undre er full!
Uten den, så er din verdi null!

Du mener at menneskets slekt er unik,
du er utnevnt til skapningers herre
da jorden ble til? Nei, dessverre!
Den makten du har, har du utnyttet slik
at vår vakre natur svinner bort.
Slik hadde en fink aldri gjort!

Hvert dyr og hver fugl skal ha samme respekt
som deg, hverken mer eller mindre.
Den tanken vil slett ikke hindre
at du viser omsorg for menneskets slekt.
Om du tviler, så husk da på det
at din stamfar kom ned fra et tre!

Av dyr er du kommet, et dyr er du selv
Du får ikke gjort noe med det,
Og evner du ikke å se det,
er grunnen din trangsynthet, men til alt hell
hadde den som ga alle ting liv
større bredde i sitt perspektiv.

For visst er du mektig, du føler deg stor
men visdom, av den har du lite.
Du glemmer det du burde vite:
For hver art som du utrydder, sykner din jord,
så din lekse blir (lær den nå vel):
Stuper bokfinken, stuper du selv!