Ropstad og bokfinkregelen

Kjell Ingolf Ropstad er bekymret

KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad er sint og litt engstelig.

 Han er sint på miljøbevegelsen (i alle fall på noen av dem), og er engstelig for at vi her i Norge skal få kinesiske tilstander, med krav om maksimum ett barn per familie og drap på uønskede jentebarn som en tragisk konsekvens.

Hvis dyr og mennesker skal være like mye verd, er vi på ville veier, mener han, og skuler argsint i retning av noen unge miljøvernere som skal ha gitt uttrykk for at de mener noe slikt.

Dessverre tror jeg at Ropstad er offer for flere misforståelser. Han ser ut til å ha misforstått både budskapet til miljøungdommene og målsettingene i norsk familiepolitikk. Dessuten, verst av alt, han har ikke fått med seg bokfinkregelen. Den skal jeg komme tilbake til.

Miljøvernerne ber om respekt for alle levende skapninger. De er opptatt av menneskelig verdighet i møtet med andre levende vesener, snarere enn å sammenligne de enkelte arters verdi. Det synet burde det etter min mening ikke være vanskelig for en KrF-leder å slutte seg til. Og når det gjelder familiepolitikken, har jeg ikke forstått vår statsminister dithen at vi i vårt land ønsker færre barnefødsler i Norge, tvert imot.

Nære slektninger (mennesket til høyre)

Jeg vet ikke om Ropstad tilhører dem som avviser utviklingslæren, og at han da tar Bibelens skapelsesberetning bokstavelig. I første mosebok står det jo å lese at Gud satte mennesket (mannen) til å herske over alle dyrene sammen med sin hjelper (kvinnen).  Men de fleste av oss aksepterer vel, noen mer motstrebende enn andre, at alle jordens levende skapninger har utviklet seg, gjennom milliarder av år, fra et felles opphav.

Mennesket har utviklet seg fra samme forfedre som våre nære slektninger, sjimpansene. Faktisk, har jeg lest, er det mindre genetisk forskjell på mennesker og sjimpanser enn det er på indiske og afrikanske elefanter. Selvfølgelig er vi mennesker en dyreart. Hva annet skulle vi være?

Bie

Like selvfølgelig er det at vi mennesker setter hensynet til oss selv foran hensynet til andre arter når vi er nødt til å velge. For mennesket er mennesket viktigst, selvsagt. Er man en bie, stiller saken seg riktignok noe annerledes. Og da kan det være nyttig å tenke over at biene på planeten ville klare seg utmerket selv om det ikke fantes mennesker. Det samme kan ikke sies om menneskeheten dersom biene blir borte, slik det faktisk er fare for.

Det er her bokfinkregelen kommer inn.

Gunnar Bull Gundersen

Da miljøbevegelsen vokste fram på syttitallet, formulerte forfatteren og radiomannen Gunnar Bull Gundersen på enklest mulig måte hva som skjer når menneskene setter hensynet til seg selv foran hensynet til resten av livet på vår klode. Han sa: «Når bokfinken faller, står du selv for tur». Dette er bokfinkregelen, og det er denne regelen vi overser når vi fortsetter å varme opp kloden med fossilt brensel, ødelegge regnskogene og forsøple havet. «Bokfink» kan erstattes med hvilket annet artsnavn man måtte ønske, regelen gjelder uansett.

Mennesket spiste av kunnskapens tre, kan vi lese i Bibelens beretning om de første mennesker. De fikk kunnskap og makt som skaperen ikke hadde tenkt at de skulle ha. Som de eneste skapningene på planeten, har vi evnen til å forandre den i stor skala. Dessverre har vi ikke den samme evnen til å se resultatene av det vi gjør i et gudeperspektiv.  I stedet ser vi på verden med vårt eget, snevre, jordiske blikk mens våre medskapninger får unngjelde for vår arroganse.

Fortsetter vi etter samme kurs, faller vi selv til slutt.