Stålsetts forbrytelse

 Tidligere biskop Gunnar Stålsett er siktet for en alvorlig forbrytelse. Han risikerer 45 dagers ubetinget fengsel. Til sammenligning risikerer du 21 dagers fengsel dersom du drikker deg snyden full, kjører ut i trafikken og setter medmennesker liv og helse i fare. Du risikerer 30 dager i buret hvis du kjører så uforsvarlig at det ender med en ulykke som gjør at den du kolliderer med blir ufør for resten av livet. Samme straff kan du vente hvis du bruker vold for å stanse en politimann i utførelsen av sine plikter. Det Stålsett har gjort, er altså mye verre enn slikt.

Stålsetts forbrytelse består i at han har benyttet ulovlig arbeidskraft. Den ulovlige arbeidskraften er en 55 år gammel kvinne som heter Lula Tekle, og hun har i mange år vært deltidsansatt som hjemmehjelp hos biskopen. Det i seg selv skulle vel ikke være en forbrytelse, vil man kanskje tenke. 

Men Lula Tekle er eritreisk flyktning. Hun har søkt om asyl og om oppholdstillatelse, men har fått avslag. Flere ganger. Innvandringsmyndighetene mener at hun ikke har behov for beskyttelse, og at hun trygt kan reise tilbake til Eritrea.

Dessuten tviler myndighetene på at hun er den hun gir seg ut for. I likhet med svært mange asylsøkere kom hun nemlig til Norge uten identitetspapirer.

Lula har vært i Norge i 19 år. Hun hører til den gruppen asylsøkere som kalles «ureturnerbare». Fram til 2011 kunne hun på lovlig vis arbeide, tjene penger og forsørge seg selv. Men i det året ble hun og de andre «ureturnerbare» fratatt personnummer, arbeidstillatelse og skattekort. Dette for at de ikke skal fristes til å bli værende i Norge. Der de da altså er nødt til å bli værende, fordi de ikke kan dra tilbake dit de kom fra.

Men hun har fått fortsette å arbeide hos biskopen. Hun har fått beholde en mening i tilværelsen, tjent noen penger og fått hjelp til å klare seg. Det er det mange av de «ureturnerbare» som ikke får.

Selv sliter jeg noe voldsomt med selve begrepet «ureturnerbare asylsøkere» eller «ureturnerbare flyktninger». Det får meg til å tenke at mennesker som kommer til vårt velfødde, privilegerte land på flukt fra krig, undertrykkelse og nød, at de egentlig er en slags pakkepost som vi aller helst ønsker å stemple med «Returner til avsender». For deretter å sende dem avgårde med luftpost.

Så er det noen slike pakker som ikke har påført leselig avsenderinformasjon. På dem stempler vi «ureturnerbar» og slenger dem fra oss. Ingen eier, ingen avsender, ingens ansvar. I hver fall ikke vårt.

Lula er blitt ulovlig arbeidskraft. Gunnar Stålsett er blitt en arbeidslivskriminell. Det finnes mange arbeidslivskriminelle. Det er nok av firmaer som henter inn uregistrerte arbeidere fra fjern og nær, gir dem uverdige arbeidsforhold og betaler dem luselønn. Slik kan firmaene legge inn lave anbud, gjerne for offentlige prosjekter, og dermed sikrer de seg en solid fortjeneste. 

Jeg ser ingen ting som tyder på at Gunnar Stålsett har oppført seg slik. Han har ikke handlet av egeninteresse, men av nestekjærlighet. Han har ikke påført samfunnet sosiale problemer og bidratt til økonomisk kriminalitet og skattesnyteri (skatt og arbeidsgiveravgift for Lula er betalt). Han har tvert imot forbygd et sosialt problem og forhindret at Lula har måttet ty til tigging, eller kanskje kriminalitet, for å få noe å leve av.

Men straffes skal han, biskopen.

Antakelig hadde han unngått straff hvis han ikke hadde gått ut offentlig, latt seg intervjue og fortalt om saken. Men han var ikke ute etter å slippe straff. Tvert imot ville han ha søkelys på seg og sitt lovbrudd. Han vil at loven skal endres.

Det Stålsett gjør, kalles sivil ulydighet. Men biskopens sivile ulydighet består ikke i å lenke seg fast til oljeplattformer eller legge seg i vegen for anleggsmaskiner. Stålsetts protest består ikke i å forsøke å stanse samfunnsmaskineriet. Tvert imot bidrar han faktisk med sin bruk av den ulovlige arbeidskraften Lula Tekle til at samfunnsmaskineriet går littegrann lettere: Han er med på å redusere antall sosialhjelpsmottakere med én.

«Ingen kan sette seg over loven», slo politi og justisminister fast da saken ble kjent. Og det har de rett i. Selv ikke en biskop er hevet over loven. Men noen ganger er en lovbestemmelse så til de grader i strid med de verdier vi i Norge bekjenner oss til, at den rett og slett er feil. Menneskeskjebner kan ikke håndteres på samme måte som feilsendte brev. Mennesker er mennesker, ikke gjenstander som kan tas imot, håndteres og returneres. Når landets myndigheter ikke innser at de har skapt et regelverk som bryter med alt som kan kalles humanisme, da er det godt at noen har mot til å si ifra.

Dette motet har tidligere biskop Gunnar Stålsett. Selv om landets øverste ledere forlanger at han skal bøye seg, står han like rakrygget. Han snakker ikke med store bokstaver, men hans vilje til å gjøre det rette er hard som stål. 

Det er derfor jeg kaller ham for stålmannen.