Farvel og velkommen

Vi har sagt farvel til Ari. Nå må vi si velkommen til det nye året



Ari Behns tragiske selvmord preget medienes nyheter og folks samtaler denne julen. Det preget også min blogg og min Facebookside. Mitt dikt «Far vel Ari» har fått mange delinger, og jeg har fått en lang rekke hyggelige tilbakemeldinger. Jeg har til og med fått vite at for enkelte har diktet blitt opplevd som betydningsfullt.
Det setter jeg naturligvis stor pris på.


Jeg kjente jo ikke Ari Behn. Jeg skal heller ikke skryte på meg at jeg har lest mye av det han har skrevet eller sett mange av bildene hans. Det begrenser seg til debutboka «Trist som faen», den merkverdige bryllupsboka han ga ut sammen med prinsesse Märtha og de få glimtene av hans malerkunst som har vært vist på TV.


Med andre ord har Ari Behn for meg, som for veldig mange andre, først og fremst vært en mediefigur, en kjendis. Det jeg har visst om ham, er det som mediene har formidlet til meg. På godt og vondt.


Derfor er det ikke tapet av personen Ari i seg selv som gjør dypest inntrykk på meg. Men fordi familien hans har vært så åpne om selvmordet og fordi Ari Behn var en person alle har følt at de kjente på en eller annen måte, har han blitt et symbol på selve det forferdelige faktum at mer enn seks hundre mennesker, flest menn, tar sitt eget liv hvert år. Det skjer i julen og det skjer på vanlige hverdager. Vi er ikke fler i dette landet enn at de aller, aller fleste av oss har opplevd et selvmord så tett på at det har føltes nært. 


Antall selvmord i Norge har økt de siste tiårene, mens tendensen i våre naboland har vært motsatt. Uansett antall, uansett tendens vil det alltid være slik at hvert enkelt selvmord er ett selvmord for mye.

Når katastrofen først har skjedd, leter vi etter forklaringer. Mennesker med psykiske lidelser er overrepresentert i selvmordsstatistikken. Det er forståelig, selv om vi alltid ville ønske at behandlerne og menneskene rundt den syke skulle ha lykkes med å redde pasientens liv.  Men ofte er det ingen forklaring å finne. Vi tenker tilbake og leter etter tegn, signaler som vi har oversett, tegn på at noe forferdelig kunne komme til å skje. Vi finner ingen ting. Og da står vi igjen med spørsmålet om hva vi kunne ha gjort, hva vi burde ha gjort annerledes. Vi visste ikke at noe var galt.


Slike spørsmål er selvfølgelig umulige å svare på. Men allikevel: Vi kan alltid gjøre noe. Vi kan gjøre noen ting som kanskje ikke avverger ett eneste selvdrap, men som uansett kan gjøre tilværelsen littegrann bedre, både for andre og for oss selv:

Vi kan møte hverandre med vennlighet, både i de personlige møtene og i de digitale. Vi kan lete etter gode ting i stedet for å lete etter feil. Vi kan se hverandre og smile til hverandre i stedet for å gå forbi. Vi kan tilgi og gå videre sammen i stedet for å bære nag. Vi kan ta hverandre i beste mening. Vi kan spørre «hvordan har du det?» Vi kan spørre «hvordan har du det egentlig?» Og så kan vi lytte til svaret. Vi kan trene oss i å lytte mer enn vi snakker. Vi kan øve på å svare på det som ble sagt i stedet for å si det vi har forberedt oss på å si. Vi kan gå ut fra at folk vi møter stort sett er OK folk. Da får vi som oftest rett, nemlig.


Ja da. Dette er banaliteter, alt sammen. Og det er ikke meg som har funnet på noe av det. Men det at andre har sagt det før, det at vi har hørt det så mange ganger at ordene har mistet sin kraft, det betyr ikke at budskapet er feil. 


Vi lever i en tid da hjulene rundt oss snurrer fortere enn noen gang før. Unge mennesker lever under et konstant press. Vær vakker! Fullfør videregående! Tren mer, bli sterkere! Still deg mål! Konkurrer! Vær synlig i sosiale medier! Vær vellykket i sosiale medier! Smil! 


Dette er også sagt før, sagt mye bedre, og av klokere mennesker enn meg. Men jeg tillater meg å gjenta det allikevel. Og jeg tillater meg å gjenta også dette: Den dagen alle mennesker har tatt mastergrad, vil det fortsatt være noen som faller utenfor. Omtrent like mange som før, faktisk. Konkurransesamfunnet består. Det blir ikke flere toppjobber fordi det er flere som har høy utdanning. Men det kan fort bli flere som bukker under for presset mens de kjemper om en plass i toppen. Dagens prestasjonsrush skader mer enn det gagner!



Et grått nytt år?

Diktet jeg publiserer denne nyttårsaftenen, på bloggen og på Facebook, har jeg kalt «Tynne skiver». Egentlig skulle det hete «Grått nytt år», men jeg ville ikke publisere noe under den overskriften. Jeg ser ikke fram mot 2020 som et grått år, men som et år med mange muligheter til glede, fellesskap og gode opplevelser.


Men det er ikke alle som går det nye året i møte med de følelsene. Kanskje har man følelsen av at året som kommer er så fylt av krav og oppgaver, at det er blitt uoverkommelig å ta fatt på alt sammen. Jeg tror det finnes ganske mange som går inn i 2020 med en følelse av håpløshet i stedet for håp og forventning.


Noen ganger har jeg den følelsen selv. Da hjelper det meg å minne meg selv om den gamle elefantvitsen:

-          --- Hvordan klarer man å spise en elefant?

         ---  I tynne skiver!

Når oppgavene tårner seg opp, prøver jeg alltid å dele opp elefanten i skiver. Tro meg, det hjelper.



Med dette ønsker jeg ET GODT NYTT ÅR til alle som måtte lese disse linjene!
La oss ta vare på hverandre i 2020!