Da er jeg i gang!

Det er helg, og på mandag har jeg lovet meg selv å legge ut det første av de 52 dikt jeg har tenkt å skrive i løpet av like mange uker. I dag er det lørdag, og jeg har valgt å legge ut det første diktet allerede i dag.

Dette er nemlig et dikt som forlangte å bli skrevet. Mer om dette nedenfor.

Min diktblogg, tenker jeg, skal bli en slags ukedagbok over hva som fyller mine tanker fra uke til uke året igjennom. Det kan handle om mine egne refleksjoner og følelser, om mennesker jeg møter, ser eller snakker med. Det kan handle om årets skiftninger, natur, vær og stemninger. Og jeg kommer nok ikke til å komme utenom en og annen kommentar i forhold til nyheter hendelser, både nære og fjerne.

Det er ikke meningen at det jeg skriver skal være spesielt dyptpløyende eller påtatt kunstnerisk. Formen på det jeg skriver vil variere, På vers, med rim og rytme, i fri form, kort og fyndig eller langt og reflekterende. Jeg håper å kunne bruke mye humor, selv om denne ukas dikt er så langt fra humor som det vel er mulig å komme.

Uke 45. Første dikt

Det skjedde nemlig i forrige uke at en hendelse som i utgangspunktet ikke har med meg selv å gjøre, forlangte å bli til et dikt. Diktet forlangte dessuten å bli skrevet på bunden form, med enderim og rytme, delt i strofer og helst uten for mange snublende verseføtter. Noe som ikke uten videre er enkelt å få til når diktet skal handle om en dypt tragisk hendelse.

Tematikken i den lille historien jeg forteller er såpass alvorlig at den sikkert hadde fortjent enda mye grundigere arbeid med form og uttrykk, før den ble fortalt med mine ord. Men som sagt har denne beretningen tatt kontrollen selv. Den vil ikke vente til jeg mener at jeg har skrevet den aller beste versjonen jeg kan få til. Den vil ut nå.

Vi lever i en folkevandringstid. Mange mennesker flykter for livet fra krig og undertrykking, Noen søker seg bort fra sult og nød mens de enda har krefter til det. Noen legger ut på vandring fra fattigdom og enkle kår, på leting etter et bedre liv.

Pham Thi Tra My var 26 år. Hun kom fra Viet Nam, et land der krigen ikke lenger raser, men der mange lever i fattigdom. Hun ville reise til Europa og søke lykken. Men for å oppfylle drømmen, måtte hun søke hjelp hos kyniske menneskesmuglere, for grensene til Europa er stengt.

Tirsdag den 22. oktober ble 39 vietnamesiske migranter funne døde i en kjølecontainer, i Essex i Storbritannina. Der endte drømmen til Tra My.

Jeg tror vi bare har sett begynnelsen på den nye folkevandringen. Etter som havet stiger og klimaet blir heftigere, kommer stadig flere mennesker til å legge ut på vandring, fordi de blir nødt. Hvordan kommer vi i det rike Vesten til å møte denne utfordringen?