Fra Nav til fengsel

Fra Nav til fengsel --- Hvorfor ble vi ikke sinte før nå?

Norge har fått en ny skandale.

Tusenvis av mennesker har fått krav om tilbakebetaling av Nav-stønad fordi de har oppholdt seg i andre europeiske land mens de fikk støtte. Det har vært ansett som trygdesvindel etter norsk lov, og de som har blitt oppdaget, har fått krav om tilbakebetaling. For noen gjelder det store beløp, og for enkelte har det endt med at de er blitt trukket for retten. Ganske mange har måttet sone fengselsstraff.

Jeg kan ikke huske at jeg har sett eller hørt mange som har protestert mot denne praksisen. De fleste av oss har nok regnet med at de fikk som fortjent. Trygdesvindel er å snylte på fellesskapet, har vi tenkt, og den slags snylteri må man slå ned på. Unntaksvis har vi riktignok, mange av oss, opplevd at mennesker vi kjenner til er blitt utsatt for urimelig behandling av Nav-systemet. Da har vi ristet på hodet i forargelse over etatens firkantede regelrytteri. Men de andre, de vi ikke hadde et ansikt på, dem har vi ikke hatt mye sympati for.

Så viser det seg at reglene var feil. Nav har praktisert loven i strid med EØS-reglene, når det gjelder muligheten for å ta med seg stønad til andre EØS-land. Folk ble sendt i fengsel for å gjøre noe som er lovlig i hele Europa, Norge inkludert. Vi har fortsatt å praktisere loven slik vi gjorde før Norge ble med i EØS. Det var i 1994. At denne praksisen var feil, fikk vi klar beskjed om i 2012. Men beskjeden ble ikke oppfattet.

Nå har omsider lyset gått opp for Nav, for rettsvesen, for politikerne og for alle oss andre. Alle som én er vi rasende, og vi forlanger at feilene blir rettet opp, og at de som er blitt uskyldig dømt får oppreisning. Det skulle bare mangle.

Men hvorfor har ingen av oss reagert før?

Er det fordi vår holdning til dem som mottar stønad fra det offentlige, er at de har seg selv å takke? At dersom du ikke klarer å brødfø deg selv, har du å ta almissene ydmykt imot og ellers tie still? I hvert fall ikke vimse rundt i Sydens sol for våre skattepenger, bare med den dårlige unnskyldningen at helsen din har godt av det?

De fleste av oss setter pris på de godene Norges EØS-medlemskap gir oss, uansett om vi er for eller imot dette medlemskapet i utgangspunktet. Men vi har lett for å glemme at de fordelene vi får, har en pris.

Standardutstyr for
tiggere?

Vi reiser uhindret i Europa og gleder oss over hvite strender og billig øl. Vi handler gode og rimelige varer fra en frukt- og grønnsaksdisk som bugner like mye som i Italia. Vi kjører på tyske motorveier uten en eneste bomstasjon og knapt et fartsgrense-skilt. Men vi ergrer på oss høyt blodtrykk over rumenske tiggere med mobiltelefon, baltiske trailersjåfører med sommerdekk på doningen og omreisende, polske vinningskriminelle som burde vært stoppet på grensen.

Da vi gikk inn i EØS sa vi jatakk til hele pakken. Både fordelene og ulempene, både gevinsten og utgiftene. Noen burde kanskje ha tenkt over det før de begynte å sende syke og arbeidsløse mennesker i fengsel for svindel. Noen burde kanskje fattet mistanke om at «fri bevegelse av personer» også omfatter sosialklienter, siden de også er personer, i hvert fall på en måte. Det verste er at jeg tror det var noen i systemet som faktisk hadde en mistanke om at det forholdt seg slik, og at de allikevel gjorde sitt ytterste for å fortsette sin praksis som om denne friheten aldri var blitt innført. Mot bedre vitende, eller i det minste ved å undertrykke en gnagende mistanke.

Så mitt sluttpoeng blir: I Norge, ett av verdens aller rikeste land, har vi utviklet en nedlatende og mistenkeliggjørende holdning til de svakeste i samfunnet. Til dem som faller utenfor og blir avhengige av samfunnets hjelp, økonomisk eller på andre måter. Når Nav-skandalen omsider ligger bak oss, skulle jeg ønske vi tok et nasjonalt krafttak for å gjøre noe med den mentaliteten!

Ukas dikt har bestemt seg for å innta Limerick-form. Det hevdet at den formen er passende for et tema som man ikke vet om man skal le eller gråte over...