Sort nett

Den sorte enken er ingen
Men hennes sorte spinn
er overalt

Hun kan hvile nå
og vente
Hun har spunnet sine mørke tråder
Tett, tett

Vakkert er det vevet

Deilig og dødelig

spenner det seg, nettet
Det vokser
For hver ny tråd hun trekker
vokser det

Mørkt som natten
Sort som døden

Videre
Videre

Der sitter hun nå
Den sorte enken
Hun som er ingen
Vokter sitt nett
Venter
Langsomt synger hun sin lokkende sang
om fred
om død

Venter på den neste

Mørke flekker i nettet
Mørkere enn selve det sorte
Der er de
Det er dem hun har fanget
allerede
De som ga opp
Der henger de
Sorte skjermer

Så: En sitring i nettet

Den neste!
Sitter fast!
Stirrer på skjermen
Maktløs mot enkens mørke magi

Hvem ser meg?
spør hun som stirrer
Hvem er med meg?

Vi ser deg!
svarer de
De andre
De er mange
De stirrer i
sine skjermer

Vi er som deg
sier de
Vi ser deg
Vi kjenner deg
Vi føler din smerte
Vi ser dine sår
Vi er med deg
Vi holder i deg
når skjermen går i svart
Når du logger av
for siste gang
Vi er som deg
Vi kommer etter
Vi er med deg

Men der hun er

er hun alene
Hun sitter fast
i det sorte spinn
Stirrer i skjermen
Sitrende, skjelvende
hender på tastaturet
til slutt:

Jeg orker
ikke

mer
nå

Log off

Når alt går i svart

Denne uken har jeg tenkt mye på et tema som ble tatt opp av NRK i månedsskiftet oktober/november. Man hadde avdekket et nettverk på Instagram der unge jenter med selvmordstanker og trang til selvskading møtes. Et mørkt, hemmelig nettverk der noen kanskje kunne få støtte i forhold til sine tunge tanker, men der det også finnes oppfordringer til selvmord, og der sjokkerende bilder av selvpåførte skader har samlet store mengder likes. 

Alvoret i saken understrekes av at så mange som 15 av 500 norske jenter i dette nettverket har tatt sine egne liv i løpet av de siste årene.

Hvem har skapt dette nettverket? Hvor mange andre slike nettverk finnes det? Og hva er det egentlig som skjer? Har de sosiale mediene skapt en selvmordsbølge?

Jeg tenker at de som har ansvaret for driften av sosiale plattformer har et stort ansvar. Datamaskinene som styrer disse plattformene er programmert slik at innlegg som blir lest og likt av mange får mer fokus og flere henvisninger enn andre innlegg. I utgangspunktet skjer dette ute hensyn til hva som er innholdet i innleggene. Men driverne av nettstedene har også et ansvar for å fjerne ulovlige og uetiske innlegg. De har fått fortjent kritikk for ikke å være flinke nok til det.

Men jeg tenker også at det ikke er de sosiale mediene i seg selv som er hovedproblemet. Jeg tror ikke det skjer særlig ofte at mennesker får trang til å begå selvmord av å være på Instagram eller Twitter, derom de er trygge i seg selv fra før, og i psykisk balanse. De jentene som har tydd til det nettverket som NRK beskriver, har det selvsagt vanskelig allerede, og bruker nettet for å finne noen som har det likedan.
Så skjer det dessverre at de ikke får lindring av disse møtene, men i stedet blir viklet mer og mer inn i sine tunge tanker, helt til det ikke lenger er en utvei å se fra mørket.

Det er vanskelig å være ung.

Jeg har arbeidet i skolen i mer enn 40 år. Gjennom disse årene har jeg møtt mange barn og unge, og jeg har sett hvordan livsglade, humørfylte seksåringer noen ganger har endret seg gjennom skoleårene, blitt slitne, stressede og engstelige. Allerede i barneskolen lærer de at de må prestere for å lykkes i livet. Ikke alle har forutsetninger for å lykkes i det jaget.

Jeg har, dessverre mer enn én gang, stått med en vond smak i munnen når jeg som skoleleder har ønsket nye førsteklassinger og deres foreldre velkommen til første skoledag med å si noe sånt som: «Nå er det slutt på barnehagetiden. Ikke mere tøys og tull, nå begynner læringen med det samme!»

Som om ikke de små fem-seksåringene skulle ha lært noe fra før? De har lært å finne fram i verden. De har lært et språk, perfekt. Noen av dem har lært mer enn ett. Mange av dem kan lese. De fleste kjenner tallene og kan utføre flere matematiske operasjoner, uten kladdbok og blyant. De har lært sosiale regler, lært seg å tolke andres sinnsstemninger.

Antakelig har disse skolebegynnerne lært mer på sine første seks leveår enn de kommer til å lære i løpet av resten av sine liv. Uten nasjonale prøver og karakterjag.

For et par år siden var jeg til stede på et møte der resultatene fra Ungdomsundersøkelsen for vår kommune ble lagt fram. (Du finner de nyeste tallene på nettstedet http://www.ungdata.no/).
Det var unison jubel i forsamlingen av skoleledere over at ungdomsskoleelevene var blitt så mye mer seriøse siden sist gang undersøkelsen ble gjort. Særlig gjaldt dette jentene. De arbeidet mer, gjorde mer lekser, hadde mindre fravær og fikk bedre karakterer.
Et kort blikk ble også kastet på avsnittet om «psykiske helseplager», og det ble uttrykt en viss bekymring over at jentene i ungdomsskolen viste tegn på stress og bekymringer, at mange hadde liten tro på framtida og at de syntes at alt var et slit. Men ingen – ingen – (meg selv inkludert) tok ordet for å antyde at det kunne være en sammenheng mellom jentenes voldsomme innsats i skolearbeidet og det at de var stressede, slitne og motløse. At noe kanskje burde gjøres med det.

I går så jeg Thomas Nordahl på TV. Han er professor i pedagogikk, og en mann jeg har stor respekt for. Nå var han bekymret over RØRE-prosjektet i Østfold. På mange barneskoler får barna der drive læring mens de er i aktivitet, de får RØRE seg i alle fag. Nordahl var ikke fornøyd med det. Man må konsentrere seg om én ting av gangen, sa han. Enten lære, eller være i aktivitet. Det fikk ikke hjelpe at barna trivdes bedre på skolen. Han hadde nemlig tatt fram resultatene fra nasjonale prøver ved disse skolene, og de resultatene hadde ikke blitt bedre etter at de begynte med slikt RØR. Det er ikke alltid at læring kan kombineres med trivsel, hevder Thomas Nordahl.

Slik kan man altså velge å bruke prøveresultater. Han kunne jo heller ha valgt å si: «Dette er flott! Barna er i aktivitet! Det blir mindre stillesitting, mer variasjon, mer trivsel, og de faglige resultatene holder seg! Dette bør flere skoler begynne med!» Men han sa ikke det. Han har nok også bestemt seg for at «tull og tøys», det får man drive med i barnehagen. På skolen skal man lære...

Unge mennesker møter stadig tøffere krav. De skal prestere på skolen. De skal se vakre ut. De skal trene. De skal lykkes sosialt. Og på de sosiale mediene skal de vise hvor vellykkede de er.
Noen får det ikke til. De søker i stedet etter en plass der de kan møte andre som heller ikke fikk det til. De lager seg et nettverk der de kan konkurrere i fortvilelse. Et mørkt nett.
Det er en del av prisen vi betaler når hele den oppvoksende slekt skal jages fram mot stadig høyere mål.

Men hva jeg mener, det er at vi ikke blir en lykkeligere nasjon selv om hele befolkningen har en mastergrad hver. Vi blir lykkelige av å se hverandre og ta vare på hverandre.

Den sinte mannen og bokfinken

(En hilsen til Kjell Ingolf Ropstad)

Jeg møtte i mørket en misfornøyd mann
Han skulte så sint mot det grønne
Han sa: «Jeg kan slett ikke skjønne
At noen der ute kan tro det går an
å hevde at jeg er et dyr,
lik alt annet som kravler og kryr!

Det bør ikke være nødvendig å si
at menneskeverdet, det hever
meg over alt annet som lever!
Vårherre har skapt meg med større verdi
enn dyrene. Glemmer vi dét,
Ja, da bærer det ille av sted!»

Da kvitret en bokfink som satt i et tre
og svarte med klingende stemme.
Den sang: «Det du ikke må glemme
er livet omkring, det du omgir deg med:
en natur, som av undre er full!
Uten den, så er din verdi null!

Du mener at menneskets slekt er unik,
du er utnevnt til skapningers herre
da jorden ble til? Nei, dessverre!
Den makten du har, har du utnyttet slik
at vår vakre natur svinner bort.
Slik hadde en fink aldri gjort!

Hvert dyr og hver fugl skal ha samme respekt
som deg, hverken mer eller mindre.
Den tanken vil slett ikke hindre
at du viser omsorg for menneskets slekt.
Om du tviler, så husk da på det
at din stamfar kom ned fra et tre!

Av dyr er du kommet, et dyr er du selv
Du får ikke gjort noe med det,
Og evner du ikke å se det,
er grunnen din trangsynthet, men til alt hell
hadde den som ga alle ting liv
større bredde i sitt perspektiv.

For visst er du mektig, du føler deg stor
men visdom, av den har du lite.
Du glemmer det du burde vite:
For hver art som du utrydder, sykner din jord,
så din lekse blir (lær den nå vel):
Stuper bokfinken, stuper du selv!

Ropstad og bokfinkregelen

Kjell Ingolf Ropstad er bekymret

KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad er sint og litt engstelig.

 Han er sint på miljøbevegelsen (i alle fall på noen av dem), og er engstelig for at vi her i Norge skal få kinesiske tilstander, med krav om maksimum ett barn per familie og drap på uønskede jentebarn som en tragisk konsekvens.

Hvis dyr og mennesker skal være like mye verd, er vi på ville veier, mener han, og skuler argsint i retning av noen unge miljøvernere som skal ha gitt uttrykk for at de mener noe slikt.

Dessverre tror jeg at Ropstad er offer for flere misforståelser. Han ser ut til å ha misforstått både budskapet til miljøungdommene og målsettingene i norsk familiepolitikk. Dessuten, verst av alt, han har ikke fått med seg bokfinkregelen. Den skal jeg komme tilbake til.

Miljøvernerne ber om respekt for alle levende skapninger. De er opptatt av menneskelig verdighet i møtet med andre levende vesener, snarere enn å sammenligne de enkelte arters verdi. Det synet burde det etter min mening ikke være vanskelig for en KrF-leder å slutte seg til. Og når det gjelder familiepolitikken, har jeg ikke forstått vår statsminister dithen at vi i vårt land ønsker færre barnefødsler i Norge, tvert imot.

Nære slektninger (mennesket til høyre)

Jeg vet ikke om Ropstad tilhører dem som avviser utviklingslæren, og at han da tar Bibelens skapelsesberetning bokstavelig. I første mosebok står det jo å lese at Gud satte mennesket (mannen) til å herske over alle dyrene sammen med sin hjelper (kvinnen).  Men de fleste av oss aksepterer vel, noen mer motstrebende enn andre, at alle jordens levende skapninger har utviklet seg, gjennom milliarder av år, fra et felles opphav.

Mennesket har utviklet seg fra samme forfedre som våre nære slektninger, sjimpansene. Faktisk, har jeg lest, er det mindre genetisk forskjell på mennesker og sjimpanser enn det er på indiske og afrikanske elefanter. Selvfølgelig er vi mennesker en dyreart. Hva annet skulle vi være?

Bie

Like selvfølgelig er det at vi mennesker setter hensynet til oss selv foran hensynet til andre arter når vi er nødt til å velge. For mennesket er mennesket viktigst, selvsagt. Er man en bie, stiller saken seg riktignok noe annerledes. Og da kan det være nyttig å tenke over at biene på planeten ville klare seg utmerket selv om det ikke fantes mennesker. Det samme kan ikke sies om menneskeheten dersom biene blir borte, slik det faktisk er fare for.

Det er her bokfinkregelen kommer inn.

Gunnar Bull Gundersen

Da miljøbevegelsen vokste fram på syttitallet, formulerte forfatteren og radiomannen Gunnar Bull Gundersen på enklest mulig måte hva som skjer når menneskene setter hensynet til seg selv foran hensynet til resten av livet på vår klode. Han sa: «Når bokfinken faller, står du selv for tur». Dette er bokfinkregelen, og det er denne regelen vi overser når vi fortsetter å varme opp kloden med fossilt brensel, ødelegge regnskogene og forsøple havet. «Bokfink» kan erstattes med hvilket annet artsnavn man måtte ønske, regelen gjelder uansett.

Mennesket spiste av kunnskapens tre, kan vi lese i Bibelens beretning om de første mennesker. De fikk kunnskap og makt som skaperen ikke hadde tenkt at de skulle ha. Som de eneste skapningene på planeten, har vi evnen til å forandre den i stor skala. Dessverre har vi ikke den samme evnen til å se resultatene av det vi gjør i et gudeperspektiv.  I stedet ser vi på verden med vårt eget, snevre, jordiske blikk mens våre medskapninger får unngjelde for vår arroganse.

Fortsetter vi etter samme kurs, faller vi selv til slutt.

Krav fra Nav

(Eller: Har vi skjønt poenget med EØS?)

En stønadsmottaker fra Tretten
ble i fjor funnet skyldig av retten
For sin Harrytass-tur
ble han kastet i bur
Og på Tretten har ingen mer sett’n

Og en kroniker fra Egersund
tok en tur ned til varmen en stund
Sporenstreks fikk han krav
og ble anmeldt av Nav

Stønadsmottager (?) på tur til varmen?

Han ble svindeldømt helt uten grunn

En rødfarget representant                        
var sint, og han sa: «Det er’ke sant!»                   
Folk blir ‘sent right to jail’                          
av en lov som er feil!
Fru statsråd må sparkes, kontant!                                         
                                              

Ja, alle som sitter på tinget                        
de kan høre alarmklokker ringe
Derfor setter de ned

Sint, rød representant

en Nav-komité
(For å se hva dens arbeid vil bringe)

Og vårt rettsvesen jobber seg svett
med å gjøre om urett til rett:
«Vi må finne fram dem
som skal frigis, men hvem?
Vårt arkiv er et rot, rett og slett!»

Tenksom dikter

Og de vanlige nordmenn er skremt
over lovene som er bestemt
«Er det tillatt da, det
at man får AAP?
Vi som trodde at naving var slemt?»

Om EØS tenkte vi: «Dét
er en diger og gratis buffet!
Vi får spanske meloner
og oppdrettslaks-kroner
Og får ha våre lover i fred!»

Men dikteren tenker, i Skien,
Det at selve Europa-ideen
Er vel nettopp at her
kan man, hvem man nå er
fritt bestemme hvor man slår seg ned hen…?

Fra Nav til fengsel

Fra Nav til fengsel --- Hvorfor ble vi ikke sinte før nå?

Norge har fått en ny skandale.

Tusenvis av mennesker har fått krav om tilbakebetaling av Nav-stønad fordi de har oppholdt seg i andre europeiske land mens de fikk støtte. Det har vært ansett som trygdesvindel etter norsk lov, og de som har blitt oppdaget, har fått krav om tilbakebetaling. For noen gjelder det store beløp, og for enkelte har det endt med at de er blitt trukket for retten. Ganske mange har måttet sone fengselsstraff.

Jeg kan ikke huske at jeg har sett eller hørt mange som har protestert mot denne praksisen. De fleste av oss har nok regnet med at de fikk som fortjent. Trygdesvindel er å snylte på fellesskapet, har vi tenkt, og den slags snylteri må man slå ned på. Unntaksvis har vi riktignok, mange av oss, opplevd at mennesker vi kjenner til er blitt utsatt for urimelig behandling av Nav-systemet. Da har vi ristet på hodet i forargelse over etatens firkantede regelrytteri. Men de andre, de vi ikke hadde et ansikt på, dem har vi ikke hatt mye sympati for.

Så viser det seg at reglene var feil. Nav har praktisert loven i strid med EØS-reglene, når det gjelder muligheten for å ta med seg stønad til andre EØS-land. Folk ble sendt i fengsel for å gjøre noe som er lovlig i hele Europa, Norge inkludert. Vi har fortsatt å praktisere loven slik vi gjorde før Norge ble med i EØS. Det var i 1994. At denne praksisen var feil, fikk vi klar beskjed om i 2012. Men beskjeden ble ikke oppfattet.

Nå har omsider lyset gått opp for Nav, for rettsvesen, for politikerne og for alle oss andre. Alle som én er vi rasende, og vi forlanger at feilene blir rettet opp, og at de som er blitt uskyldig dømt får oppreisning. Det skulle bare mangle.

Men hvorfor har ingen av oss reagert før?

Er det fordi vår holdning til dem som mottar stønad fra det offentlige, er at de har seg selv å takke? At dersom du ikke klarer å brødfø deg selv, har du å ta almissene ydmykt imot og ellers tie still? I hvert fall ikke vimse rundt i Sydens sol for våre skattepenger, bare med den dårlige unnskyldningen at helsen din har godt av det?

De fleste av oss setter pris på de godene Norges EØS-medlemskap gir oss, uansett om vi er for eller imot dette medlemskapet i utgangspunktet. Men vi har lett for å glemme at de fordelene vi får, har en pris.

Standardutstyr for
tiggere?

Vi reiser uhindret i Europa og gleder oss over hvite strender og billig øl. Vi handler gode og rimelige varer fra en frukt- og grønnsaksdisk som bugner like mye som i Italia. Vi kjører på tyske motorveier uten en eneste bomstasjon og knapt et fartsgrense-skilt. Men vi ergrer på oss høyt blodtrykk over rumenske tiggere med mobiltelefon, baltiske trailersjåfører med sommerdekk på doningen og omreisende, polske vinningskriminelle som burde vært stoppet på grensen.

Da vi gikk inn i EØS sa vi jatakk til hele pakken. Både fordelene og ulempene, både gevinsten og utgiftene. Noen burde kanskje ha tenkt over det før de begynte å sende syke og arbeidsløse mennesker i fengsel for svindel. Noen burde kanskje fattet mistanke om at «fri bevegelse av personer» også omfatter sosialklienter, siden de også er personer, i hvert fall på en måte. Det verste er at jeg tror det var noen i systemet som faktisk hadde en mistanke om at det forholdt seg slik, og at de allikevel gjorde sitt ytterste for å fortsette sin praksis som om denne friheten aldri var blitt innført. Mot bedre vitende, eller i det minste ved å undertrykke en gnagende mistanke.

Så mitt sluttpoeng blir: I Norge, ett av verdens aller rikeste land, har vi utviklet en nedlatende og mistenkeliggjørende holdning til de svakeste i samfunnet. Til dem som faller utenfor og blir avhengige av samfunnets hjelp, økonomisk eller på andre måter. Når Nav-skandalen omsider ligger bak oss, skulle jeg ønske vi tok et nasjonalt krafttak for å gjøre noe med den mentaliteten!

Ukas dikt har bestemt seg for å innta Limerick-form. Det hevdet at den formen er passende for et tema som man ikke vet om man skal le eller gråte over...

39

Til minne om Pham Thi Tra My og dem hun reiste sammen med

Vi eide lite, men jeg bar en drøm

En drømmetanke fløy meg over vannet

Jeg ville reise bort med tankens strøm

Til drømmelandet der hvor tanken landet.

Om vi led nød? Hva skal jeg skrive?
Kanhende at jeg ønsket mer av livet
enn daglig brød?

Det sted man drømmer om, dit skal man dra

I bilder, digitalt, hadde vi sett det:

Et land der alle har alt de vil ha

Der mat serveres uten jord og svette

Jeg ville dra. Til dette fjerne,
rike land. Jeg ville reise mot min stjerne
langt hjemmefra.

«Din drøm blir sann!» sa de, «Vi ordner alt!»
Men ferden til Europa kostet penger

Med venners hjelp ble reisen min betalt

De sa: «Snart skal du aldri reise lenger!»

Jeg har reist langt. I natt og kulde.
Mange andre ville også dit jeg skulle

Vi sitter trangt

Og det er mørkt. Her er vi trettini

Vi var containerlast den siste ferden

Noe gikk galt, og ingen satt oss fri

Og du som åpner nå vår port mot verden

Du er for sen. Du åpner lokket til en kiste.
Vi har for lenge siden brukt den aller siste

rest av oksygen.

Jeg er Tra My, en av de trettini

Jeg bar en drøm, i mørke endte den

Den lange reisen min er nå forbi

Og jeg skal aldri reise mer igjen

Da er jeg i gang!

Det er helg, og på mandag har jeg lovet meg selv å legge ut det første av de 52 dikt jeg har tenkt å skrive i løpet av like mange uker. I dag er det lørdag, og jeg har valgt å legge ut det første diktet allerede i dag.

Dette er nemlig et dikt som forlangte å bli skrevet. Mer om dette nedenfor.

Min diktblogg, tenker jeg, skal bli en slags ukedagbok over hva som fyller mine tanker fra uke til uke året igjennom. Det kan handle om mine egne refleksjoner og følelser, om mennesker jeg møter, ser eller snakker med. Det kan handle om årets skiftninger, natur, vær og stemninger. Og jeg kommer nok ikke til å komme utenom en og annen kommentar i forhold til nyheter hendelser, både nære og fjerne.

Det er ikke meningen at det jeg skriver skal være spesielt dyptpløyende eller påtatt kunstnerisk. Formen på det jeg skriver vil variere, På vers, med rim og rytme, i fri form, kort og fyndig eller langt og reflekterende. Jeg håper å kunne bruke mye humor, selv om denne ukas dikt er så langt fra humor som det vel er mulig å komme.

Uke 45. Første dikt

Det skjedde nemlig i forrige uke at en hendelse som i utgangspunktet ikke har med meg selv å gjøre, forlangte å bli til et dikt. Diktet forlangte dessuten å bli skrevet på bunden form, med enderim og rytme, delt i strofer og helst uten for mange snublende verseføtter. Noe som ikke uten videre er enkelt å få til når diktet skal handle om en dypt tragisk hendelse.

Tematikken i den lille historien jeg forteller er såpass alvorlig at den sikkert hadde fortjent enda mye grundigere arbeid med form og uttrykk, før den ble fortalt med mine ord. Men som sagt har denne beretningen tatt kontrollen selv. Den vil ikke vente til jeg mener at jeg har skrevet den aller beste versjonen jeg kan få til. Den vil ut nå.

Vi lever i en folkevandringstid. Mange mennesker flykter for livet fra krig og undertrykking, Noen søker seg bort fra sult og nød mens de enda har krefter til det. Noen legger ut på vandring fra fattigdom og enkle kår, på leting etter et bedre liv.

Pham Thi Tra My var 26 år. Hun kom fra Viet Nam, et land der krigen ikke lenger raser, men der mange lever i fattigdom. Hun ville reise til Europa og søke lykken. Men for å oppfylle drømmen, måtte hun søke hjelp hos kyniske menneskesmuglere, for grensene til Europa er stengt.

Tirsdag den 22. oktober ble 39 vietnamesiske migranter funne døde i en kjølecontainer, i Essex i Storbritannina. Der endte drømmen til Tra My.

Jeg tror vi bare har sett begynnelsen på den nye folkevandringen. Etter som havet stiger og klimaet blir heftigere, kommer stadig flere mennesker til å legge ut på vandring, fordi de blir nødt. Hvordan kommer vi i det rike Vesten til å møte denne utfordringen?