Våt januar

Januarvær i byen

Det er tjuesjuende januar. Det er seks varmegrader i Skien, og det regner. Man blir sur av slikt.


Nå skal jeg ikke påstå at jeg er av dem som savner snøen så veldig, her nede i lavlandet. Jeg liker snø, men helst snø som har lagt seg på bakken minst åtte hundre meter over havet. Her nede hos meg kan snøen gjerne komme «ferdigmåka», som de sier.


Rundt 1970, da jeg var elev ved det som den gang het Skien Gymnas, hadde vi noen vintre som lignet på den vi har i år. «Vinteren er avskaffa!» påstod jeg med stor selvsikkerhet. Og det virket som om jeg hadde rett. Hver gang det kom en liten snøklatt, smeltet den bort igjen i løpet av noen dager. Lite visste jeg at jeg faktisk, langt på vei hadde rett. I 1970 var det ingen som snakket om global oppvarming eller drivhusgasser. Man hadde så vidt funnet opp hullet i ozonlaget, og det skulle gå flere tiår før folk flest begynte å forstå forskjellen på drivhuseffekten og ozonlaget. Noen har fortsatt ikke skjønt at det er en forskjell. Men allerede da hadde nok våre menneskelige aktiviteter begynt å varme opp kloden.

Januarvær på fjellet

Jeg er altså ikke så veldig glad i å måke snø i oppkjørselen min. Mens jeg derimot koser meg med snømåking rundt campingvogna mi som står i Rauland, åtte hundre meter over havet. Allikevel har jeg forstått at noe er veldig galt. Med været. Og med klimaet. Selv om vær og klima er to forskjellige ting, kan et så å si samlet lag av forskere med FNs klimapanel i spissen, fortelle meg at været jeg opplever nå denne januardagen i begynnelsen av det tjueførste århundre, det er kraftig påvirket av et varmere klima. Over hele kloden. Og forskerne slår også fast at en stor del av grunnen til at klimaet er blitt varmere, det er virksomheten vi mennesker holder på med. Særlig forbrenning av det som kalles «fossilt brensel», altså kull og oljeprodukter.


Carl I Hagen og en del andre såkalte klimarealister hevder at dette er feil. Oppvarmingen av atmosfæren er helt naturlig, hevder de. Kloden gjennomgår perioder med oppvarming og avkjøling. Det har den gjort til alle tider, og det kommer først og fremst av variasjoner i aktiviteten på sola.


Nytale

«Klimafornekter» er et negativt ladet ord. «Klimaskeptiker» er ikke særlig mye bedre. Slike folk tror man ikke nødvendigvis på, sånn i utgangspunktet. «Klimarealist», derimot, er et begrep som oser av saklighet og, nettopp, realisme. En klimarealist må jo være en som har en realistisk oppfatning av hvordan det står til med klimaet, og hvorfor. Det er ikke noen grunn til å gå i diskusjon med en klimarealist. Klimarealisten vet.


Slik brukes språkets makt. Carl I Hagen vet mye om språkets makt. Når han henviser til hundrevis av forskere som støtter hans syn på klimaspørsmålet, går han ikke i detalj om hva de forsker på, eller om de for eksempel kan ha noen form for tilknytning til olje- og petroleumsindustrien. De er «forskere», altså er de troverdige.


I norsktimene på Skien Gymnas ble vi kjent med en skummel framtidsroman av en bok. «1984» het den, og var skrevet av engelskmannen George Orwell. Boka beskrev et framtidssamfunn der Store Bror regjerte, det overvåking og avlytting var over alt. Og man diskuterte ikke med Store Bror. Store Bror sørget for å endre språket. Ord og uttrykk som kunne si noe negativt om regimet ble fjernet eller omskrevet til noe positivt eller nøytralt. «Nytale» kaltes det.


I vår tid er slik nytale blitt dagligdags. Overvåking også. Kameraer er det overalt. Forleden fikk jeg en melding på telefonen min fra Google Maps. Med meldingen fulgte et kart som viste hvor jeg hadde vært hen i løpet av året. Reisemålene mine var pent plottet inn. I tilfelle jeg hadde glemt hvor jeg hadde vært.


Heldigvis har vi ikke en totalitær ettpartistat i Norge, slik tilfellet er i Orwells bok. Heldigvis. For hadde vi hatt det, ville ikke Store Bror manglet middel og metoder for å drive sin overvåking og kontroll.


Nytalen møter vi overalt. «Alternative nyheter» i stedet for jug. «Fredsbevarende operasjoner» i stedet for krig. Å «ta ut» en ulv eller en bjørn (eller en person), i stedet for å ta livet av. Og så videre.

Eksempel på lukket system (bakteriene er fjernet)

Høy temperatur

Noen finner trøst ved å hengi seg til den trangen vi alle drives av når det er høy temperatur i diskusjonen: Confirmation bias. Bekreftelsestrang. Vi lytter med begeistring til alle som hevder samme mening som oss selv, og så avviser vi de andre. Jeg gjør sånn, jeg også. Av og til griper jeg meg selv i å slutte å lese eller lytte så snart jeg forstår at den jeg leser eller lytter til har en annen mening enn min. Jeg ønsker ikke å høre argumentene, jeg er ikke interessert i å bli overbevist om noe annet enn det jeg mener. Å skifte mening er for slitsomt, og i verste fall ville det kanskje føre til at jeg også måtte endre måten jeg lever på. Det er i hvert fall slitsomt!


Men uansett hva Carl I Hagen eller jeg måtte finne trøstefullt eller behagelig å velge å tro på, så stiger temperaturen på vår planet. Den stiger alt for fort. Og det er vårt levevis som har storparten av skylden.


Min biologilærer på lærerskolen forklarte oss en gang om hva som skjer med en bakteriekultur i et lukket system, gjerne noe så enkelt som en glasskolbe med kork på. Ingen ting tilføres utenfra, ingen ting slipper ut.

Annet eksempel på lukket system. (Menneskene er ennå ikke fjernet)

Når det finnes næring for bakteriene, setter de i gang med å formere seg. Langsomt blir de flere, og gradvis øker tilveksten. Dermed øker også forbruket av næring, samtidig som avfallsstoffene som bakteriene skiller ut, hoper seg opp. Etter en stund går mengden av bakterier rett til værs i en voldsom fart.


Så, brått og plutselig, stopper det opp. Mengden bakterier stuper fra de store høyder, og rett til null. Ikke mer liv igjen. Næringen er brukt opp, og bakteriene omkommer i sitt eget avfall.

Jorden er et lukket system. Ingen ting blir tilført utenfra, ingen ting slipper ut. La oss håpe at vi mennesker har mer vett enn bakteriene i glasskolben, for ellers er det lett å forutsi hvordan det hele vil ende.


Det var alt for denne gang. Det må vel gå an å være litt pessimist på en regnværsdag i januar.

Sur blogger i regnvær