Duste-TV

Siden jeg begynte å skrive mine 52 dikt en gang i slutten av oktober, har det skjedd mye trist. Noe av det her jeg omtalt her på bloggen i form av dikt og kommentarer. 


Også den siste uken har nyhetsbildet vært temmelig dystert, særlig ute i den store verden, med situasjonen i Midtøsten som det aller skumleste. Trumps dronepiloter har myrdet en iransk general. Av nødvendighet, ifølge presidenten. Iranske revolusjonsgardister har skutt ned et sivilt passasjerfly. Ved en feil, sier de. Som om det gjorde noen forskjell for stakkarene som var om bord i flyet.  Og iranske agenter kan man visst påtreffe her hjemme også, man kan til og med risikere at PST må pågripe dem i hagene til Israel-venner, har jeg nettopp hørt på TV2-nyhetene.

I Oslo har en ung mann blitt kaldblodig myrdet, Mafia Style, på terrassen til et gatekjøkken. Neppe av en iransk agent, men begreper som «hevn», «gjeng» og «ære» melder seg ubedt i tankene mine mens jeg skriver om det.

Australia brenner

Australia brenner, øyene i Stillehavet oversvømmes, det regner stein og vulkansk aske på Filippinene.

Midt oppe i all denne elendigheten finner TV-kanalene ut at seerne sannelig også må ha litt som de kan kose seg med.



Resirkulerte kjendiser

Så en liten halvtime etter at en gravalvorlig Kadafi Zaman har fått mesteparten av søndagsnyhetene på TV2 til å skremme livskiten av oss med skumle, iranske agenter, så er det tid for kos. Først reiser vi til Casa Numme. Den folkekjære Senkveld-Thomas har invitert gjester til sin beskjedne hytte på spanskekysten. Åtte par skal vi få møte, stort sett kjente fjes som vi har sett utallige ganger før. De skal fortelle om sine parforhold. Som stort sett er grundig beskrevet før. Og fortelle historier som vi stort sett også har Sett og Hørt det meste av tidligere.

Casa-par

Vi bor i et lite land, og antall kjendiser er begrenset, det er ikke til å komme utenom. Men av en eller annen grunn synes programskaperne i samtlige kanaler at det er gnistrende god underholdning å resirkulere dette lille antallet med kjendiser gang på gang, i utallige programkonsepter som alle ligner hverandre til forveksling.


Hvorfor programskaperne synes dette er så genialt, aner jeg ikke. Det vi si, det aner meg vel at de gjør det fordi de regner med at alle seerne rundt i landet også synes det er genialt, og at de samme seerne derfor flokker seg rundt sine stadig større TV-skjermer for å følge med på kosen.

Og det viser seg hæern fløtte meg at programskaperne har rett!

Parforholdskosen på senkveldparets Casa blir dermed helt sikkert en stor suksess, og vi får, som en slags bonus, sjansen til å bli litt bedre kjent med kona til Thomas Numme, som vi vel egentlig visste lite om fra før. Lite visste vi vel også om kona til Bjarne Brøndbo, men det misforholdet blir sannelig også rettet opp på Casa Numme.



Nyutklekkede kjendiser

Men selv programskapere i TV skjønner at en viss variasjon og fornyelse må til. Vi trenger flere kjendiser.

Programkonseptene trenger man ikke variere så voldsomt, men selv en Charter-Svein, en Vendela og en Sofie Elise kan ikke være med i alle spørreprogram, kan ikke delta på alle konkurranser om å leve som i gamle dager, og kan ikke dybdeintervjues på fem minutter av Dorthe Skappel hver eneste uke.

Hvordan skaffer man så nye kjendiser?


En sjelden gang, en meget sjelden gang, hender det at en person utmerker seg så til de grader at vedkommende faktisk blir berømt av en god grunn. Det kan være ei ung jente som reiser verden rundt i seilbåt for å redde planeten, for eksempel. Men slike berømtheter er som oftest lite villige til å dumme seg ut på spørreprogrammer eller bli filmet mens de melker kuer på en gård i Sannidal. De er gjerne kjedelige nok til å ville snakke om noe som er viktig når de blir intervjuet, og sånt er dårlig underholdning. Bortsett fra når de snakker med Fredrik Skavlan, selvsagt, for der blir alle underholdende i glansen fra programlederen.

Ordentlig berømthet hos Skavlan

Løsningen på kjendismangelen er naturligvis Reality-TV. Man samler sammen en gjeng med unge mennesker, gjerne på et sted med palmer og mye sol. Der får de drikke seg fulle, krangle og ha sex foran åpent kamera. Etterpå husker man navnene på mange av dem, og vips er de blitt såpass kjent at de kan resirkuleres i andre reality-programmer, spørrekonkurranser, kokkekonkurranser og talkshow. De blir da etter hvert såpass kjente at de har gjort seg fortjent til å presenteres som «TV-personlighet». Dette er en hedersbetegnelse som betegner en kjent person som ikke er kjent for noe annet enn å være kjent.

På samme måte kan man rekruttere nye kjendiser gjennom talentkonkurranser, der deltakerne har sjansen til å få femten minutters berømmelse for å være flinke til å leke med jo-jo eller synge en sang av Beyonce med skjelvende stemme.



Nødhjelp?

Jeg har sett påstander om at Big Brother reddet TV Norge fra konkurs. Det skulle ikke undre meg om det stemmer, for så vidt jeg kan huske var det svært lite oppmerksomhet rundt den kanalen i tiden omkring årtusenskiftet. Det var lenge siden Hallvard Flatlands Casino-glansdager. Men da Big Brother kom på lufta i 2001, tok det ikke lang tid før hele nasjonen flokket seg rundt skjermen for å følge med, i begeistring eller hoderystende moralsk forargelse. Uansett begrunnelse, alle så Big Brother. Reklameinntektene  til TV Norge ble deretter.

Jeg har ikke forsøkt å sette meg inn i den økonomiske situasjonen til TV2 per dags dato, men det kan nesten virke som de sliter med likviditeten der i huset også for tiden. Noen annen forklaring har jeg vanskelig å finne på det nyeste reality-konseptet som forrige søndag ble sluppet løs på deres kanaler. Love Island er navnet på dusteshowet, der ti vakre, unge mennesker skal spleises sammen til par gjennom noen ukers opphold i Argentina.

Konseptet kommer fra ITV i Storbritannia, og TV3 forsøkte seg med en utgave i 2018. Programleder var Tone Damli Aaberge, og hele greia ble en total flopp. Dette til tross for at seerne (de få som etter hvert gadd å følge med), kunne påvirke utviklingen på kjærlighetsøya via en mobil-app. Skikkelig trendy og tidsriktig opplegg der, altså.

Programleder. Er han pen nok?

Nå har TV2 tatt opp stafettpinnen med VGTVs og hele landets egen Morten Hegseth som programleder. Med stor selvsikkerhet hevdet han i sin forhåndsreklame at han hadde funnet grunnen til fjorårets flopp: Deltakerne var ikke pene nok, og det ble for lite futt og fart. Problemet med deltakernes dårlige utseende hadde man rettet opp i år, og futt og fart skulle det bli. Gjerne litt sengevals også, smilte han, og gikk videre med å beskrive aktivitetene såpass i detalj at denne sjenerte bloggeren ikke har mot til å gjenta. Men at Big Brother og Ex On The Beach vil være sjanseløse i konkurranse med hans kjærlighetsøy, det var han skråsikker på.

Deltakere. Helt sikkert pene nok, det skal ikke stå på det...

Sånn er det altså. Så får vi se om nasjonen samles foran TV2s kanaler med mobiltelefonene klare i antall som ligner på Big Brothers glansdager. Jeg håper på en flopp. Men jeg er sannelig ikke sikker. Det er så mye kleint og dustete å se på TV nå, at selv dette søppelet kan komme til å bli en suksess.

Og hvorfor det?

Fordi vi er dumme nok til å bli sittende å glane på sølet.