Hurra! Jeg er ikke statsminister!

Det blåser friskt på toppene. Å være sjef kan ofte være en utakknemlig oppgave, og noen ganger blir stormen så sterk at man skulle tro sjefen som står der i blesten, ønsker seg tilbake til en underordnet og helst litt usynlig posisjon

I trøbbel: Siv og Erna

Slik skulle det ikke undre meg om Erna Solberg har det i disse dager. Nå blåser det nordavind fra alle kanter på toppen der hun befinner seg, og uansett hvilken vei hun snur seg, ser det ut til at hun får kulingen rett i fleisen. Det er liksom ikke mulig å gjøre noen ting riktig for statsministeren akkurat nå.

I skrivende stund, på formiddagen mandag den 20. januar 2020, kan nyhetene fortelle at Frp skal ha landsstyremøte per telefon klokka tolv, og mediene tolker det dithen at partiet nå er på vei ut av regjeringen. I to-tre dager har partitoppene diskutert hvilke krav som skal fremmes overfor statsministeren. Krav som må oppfylles hvis ikke det ikke skal bli en rask og hard FrpXsit med derpå følgende parlamentariske forviklinger. Dessuten er de fornærmet fordi de mener statsministeren har beskyldt dem for å ha dårlig moral.


Men sjansen er jo ganske stor for at når du leser dette, har stormen allerede begynt å legge seg. Kravene fra Sivs opprørske horder er kanskje tatt opp til vurdering, Erna har sagt «Unnskyld!» og situasjonen rundt Kongens bord er i ferd med å stabilisere seg. Hvem vet?


Staur som spriker

Problemet med en samarbeidsregjering ble treffende formulert av Per Borten i 1971. Han hadde da vært statsminister omtrent like lenge som Erna Solberg har vært nå, og mens nasjonen var på vei mot en folkeavstemning om deltakelse i EF, senere EU, ble det mer og mer tydelig at de fire partiene som skulle dra regjeringslasset sammen, i stedet sto i hvert sitt hjørne og dro hver sin vei. Etter en mystisk lekkasje til pressen fra regjeringshold om EF-saken måtte Borten gi opp, og hans regjeringstid var

Per Borten bærer staur

over.

Da han skulle forklare hvordan det hadde gått så galt, brukte agronomen Borten et bilde fra dagliglivet på bondegården. «Å lede en koalisjonsregjering er som å bære staur: Det går fint en stund, men etterhvert begynner staurene å sprike til hver sin kant, og til slutt har du ikke annet valg enn å slippe taket!»

Det virker som om Erna Solberg har fått erfare visdommen i Per Bortens ord. I seks år har hun ledet en regjering som har bestått av flere partier. Først to, så tre og nå altså fire stykker. Det kan ikke ha vært lett.


Fireveis trafikk

Jeg har i min platesamling en dobbel-LP men den noe spesielle tittelen «Four Way Street». Bandet som står for musikken bærer det korte og fyndige navnet «Crosby, Stills, Nash & Young», antakelig fordi de ikke kunne bli enige om et ordentlig bandnavn. Disse fire herrene var (og er for så vidt

fortsatt) kjent for to ting: Først og fremst vakker, musikk med lekre vokalharmonier i sjangeren folk/countryrock. For det andre at de kranglet så mye at de bare i begrensede perioder turnerte eller produserte album sammen. Det var fireveis trafikk, og de var sjelden enige om i hvilken retning de skulle.

Synger fint --- krangler mye...

Det er fireveis trafikk i regjeringskontorene nå. Den siste regjeringsutvidelsen, da Kristelig Folkeparti kom med på laget, må ha gjort Ernas lederjobb nesten umulig.

Jeg forestiller meg at en klok statsminister i en koalisjonsregjering leder sin regjering omtrent på denne måten: Først blir hun enig med sine samarbeidspartnere om en omtrentlig retning for regjeringsferden. En retning hun selv mener er den rette. Deretter legger hun i vei og sørger for at det blir gjort en liten sving til høyre og en liten sving til venstre nå og da, til ære for samarbeidspartiene. Slik at alle føler at de har fått være med å bestemme. Men kursen justerer hun hele tiden tilbake, slik at man holder seg til den retningen man ble enige om fra starten av. Bare litt i sik-sak.


Omtrent slik tror jeg den kloke Erna Solberg har ledet sin regjering. Problemet er bare det at nå sliter man med å holde kursen. Faktisk sliter man med å finne igjen kursen. Og det er fordi fire partier står i hvert sitt hjørne og trekker regjeringsbussen i hver sin retning. De er ikke enige om hvor de skal, de er ikke enige om hvordan de skal komme dit og de er ikke enige om hvor fort det skal gå. Staurene spriker i alle retninger, og dersom Erna klarer å feste grep om dem og bære dem enda et stykke videre, da blir jeg virkelig imponert.


Men kanskje burde hun gjøre som Per Borten i sin tid gjorde, slippe taket og si at nok er nok. Om hun deretter velger å fortsette jobben med en noe mindre bunt med staur, eller om hun velger å satse mot neste stortingsvalg, det får eventuelt tiden vise.

En ting er imidlertid sikkert: Jeg er jammen glad for at ikke jeg er statsminister!