En hyllest til Maud

Det har vært skrevet mye klokt i dagene som har gått etter Ari Behns selvmord. Mange påpeker farene ved å gi en så meningsløs og tragisk hendelse for mye oppmerksomhet. Vi bør ikke romantisere et selvmord, ikke gjøre det til en heroisk handling, ikke spinne myter omkring den avdøde.


Jeg er helt enig.

I lykkeligere tider

Jeg har selv skrevet et dikt om den tragiske hendelsen, ikke for å være med på å romantisere, men fordi dette selvmordet for meg ble et symbol på de altfor mange liv som går tapt på denne måten. Jeg har sett på nært hold hvor forferdelig, meningsløs og hjerteskjærende det er når noen som er elsket tar sitt eget liv. Det finnes ingen skjønnhet ved det. Ingen romantikk. Det finnes bare sjokk, fortvilelse og sorg.


Midt i denne fortvilelsen og sorgen lever nå Ari Behns døtre, Maud, Leah og Emma. De må nå leve videre med tapet. Jeg håper og tror selvsagt at de har en familie og et nettverk som tar vare på dem i denne vanskelige tiden. Slik sett er de nok mer heldig stilt enn mange andre barn som har havnet i en lignende situasjon. Men de har det tungt og vanskelig, det er det ingen tvil om. Og, som Maud så riktig påpekte i sin tale ved kisten, de har ingen skyld i det som skjedde. Det var Ari Behns valg.

Men det er de tre som må leve med konsekvensene av det valget.


Det er derfor jeg har valgt å skrive en hyllest til Maud Angelica Behn til denne ukens lyrikkblogg. Ikke for å spinne myter. Ikke for å romantisere. Men for å gjøre ære på en klok, ung jente som midt i sin bunnløse sorg åpnet sitt hjerte og lot oss få kjenne på den smerten hun har.


Hun viste fram gaven hun hadde laget til sin pappa, men som hun aldri fikk gitt ham. Hun fortalte om de gode klemmene som hun aldri får flere av. Hun fortalte om de blomstrende, overstrømmende komplimentene han hadde gitt henne. Hun får ikke flere slike nå.


Med tårene strømmende erklærte hun sin kjærlighet til sin pappa, og hun tryglet alle som måtte føle trang til å gjøre det samme som ham, om å tenke seg om en gang til. Hun vet nå, av smertelig erfaring, hvordan det føles å skilles fra en man elsker på en slik måte. Hun ønsker ikke at flere skal måtte gjøre den samme erfaringen. Dette ønsket fortjener hun at vi støtter opp om. La oss gjøre 2020 til det året der vi ser hverandre, smiler til hverandre og hjelper hverandre! Litt kan vi da gjøre, alle sammen!


Jeg hyller Maud og hennes mot.