Mot vår. Etter hvert.

Grå januar, det er regn og nevroser
Sur og sint snubler jeg stivbeint i søla
Slepende på mine irrgrønne poser

Jeg hater å handle, og jeg er forkjøla

Men der på plakaten, med blendende smil

og lyseblondt hår står ei dame med liv i
Hun stråler og sier: «Vær aldri i tvil
Det skal være gøyalt å handle på Kiwi!»

Striregnet får jeg direkte i fjeset
Gøyal nordvestkuling, rett inn i trynet
Kjemper meg fram med min rennende nese
Og hun på plakaten, hun flirer av synet

Der borte er bilen min, snart skal jeg få

En pause fra regnet og vinden og været
Med varmen på fullt og med radioen på
Skal ferden gå lynhurtig hjem til min kjære

Livet er hardt, det er leksen jeg lærer
Jeg sklir i en dam, kommer ut av balanse
Og vil ikke slippe den lasten jeg bærer
Da har man naturligvis ikke en sjanse

Jeg havner på rygg med et skrik og et smell

Og varene triller ut, midt i trafikken
Plakatdamen ler, ja, hun koser seg vel:
«Sånn går det med surpomper her i butikken!»

Muligens burde jeg lære meg dette:
Å ha det litt gøy selv om striregnet siler
Men selv om du mener at det er det rette
Så tillater jeg meg å si at jeg tviler

For når det er gråvær og regnvær og trist

Da blir jeg litt sur, og jeg tror du forstår
Men tross alt så er jeg da litt optimist
For solen, den stiger, og snart er det vår!  

Våt januar

Januarvær i byen

Det er tjuesjuende januar. Det er seks varmegrader i Skien, og det regner. Man blir sur av slikt.


Nå skal jeg ikke påstå at jeg er av dem som savner snøen så veldig, her nede i lavlandet. Jeg liker snø, men helst snø som har lagt seg på bakken minst åtte hundre meter over havet. Her nede hos meg kan snøen gjerne komme «ferdigmåka», som de sier.


Rundt 1970, da jeg var elev ved det som den gang het Skien Gymnas, hadde vi noen vintre som lignet på den vi har i år. «Vinteren er avskaffa!» påstod jeg med stor selvsikkerhet. Og det virket som om jeg hadde rett. Hver gang det kom en liten snøklatt, smeltet den bort igjen i løpet av noen dager. Lite visste jeg at jeg faktisk, langt på vei hadde rett. I 1970 var det ingen som snakket om global oppvarming eller drivhusgasser. Man hadde så vidt funnet opp hullet i ozonlaget, og det skulle gå flere tiår før folk flest begynte å forstå forskjellen på drivhuseffekten og ozonlaget. Noen har fortsatt ikke skjønt at det er en forskjell. Men allerede da hadde nok våre menneskelige aktiviteter begynt å varme opp kloden.

Januarvær på fjellet

Jeg er altså ikke så veldig glad i å måke snø i oppkjørselen min. Mens jeg derimot koser meg med snømåking rundt campingvogna mi som står i Rauland, åtte hundre meter over havet. Allikevel har jeg forstått at noe er veldig galt. Med været. Og med klimaet. Selv om vær og klima er to forskjellige ting, kan et så å si samlet lag av forskere med FNs klimapanel i spissen, fortelle meg at været jeg opplever nå denne januardagen i begynnelsen av det tjueførste århundre, det er kraftig påvirket av et varmere klima. Over hele kloden. Og forskerne slår også fast at en stor del av grunnen til at klimaet er blitt varmere, det er virksomheten vi mennesker holder på med. Særlig forbrenning av det som kalles «fossilt brensel», altså kull og oljeprodukter.


Carl I Hagen og en del andre såkalte klimarealister hevder at dette er feil. Oppvarmingen av atmosfæren er helt naturlig, hevder de. Kloden gjennomgår perioder med oppvarming og avkjøling. Det har den gjort til alle tider, og det kommer først og fremst av variasjoner i aktiviteten på sola.


Nytale

«Klimafornekter» er et negativt ladet ord. «Klimaskeptiker» er ikke særlig mye bedre. Slike folk tror man ikke nødvendigvis på, sånn i utgangspunktet. «Klimarealist», derimot, er et begrep som oser av saklighet og, nettopp, realisme. En klimarealist må jo være en som har en realistisk oppfatning av hvordan det står til med klimaet, og hvorfor. Det er ikke noen grunn til å gå i diskusjon med en klimarealist. Klimarealisten vet.


Slik brukes språkets makt. Carl I Hagen vet mye om språkets makt. Når han henviser til hundrevis av forskere som støtter hans syn på klimaspørsmålet, går han ikke i detalj om hva de forsker på, eller om de for eksempel kan ha noen form for tilknytning til olje- og petroleumsindustrien. De er «forskere», altså er de troverdige.


I norsktimene på Skien Gymnas ble vi kjent med en skummel framtidsroman av en bok. «1984» het den, og var skrevet av engelskmannen George Orwell. Boka beskrev et framtidssamfunn der Store Bror regjerte, det overvåking og avlytting var over alt. Og man diskuterte ikke med Store Bror. Store Bror sørget for å endre språket. Ord og uttrykk som kunne si noe negativt om regimet ble fjernet eller omskrevet til noe positivt eller nøytralt. «Nytale» kaltes det.


I vår tid er slik nytale blitt dagligdags. Overvåking også. Kameraer er det overalt. Forleden fikk jeg en melding på telefonen min fra Google Maps. Med meldingen fulgte et kart som viste hvor jeg hadde vært hen i løpet av året. Reisemålene mine var pent plottet inn. I tilfelle jeg hadde glemt hvor jeg hadde vært.


Heldigvis har vi ikke en totalitær ettpartistat i Norge, slik tilfellet er i Orwells bok. Heldigvis. For hadde vi hatt det, ville ikke Store Bror manglet middel og metoder for å drive sin overvåking og kontroll.


Nytalen møter vi overalt. «Alternative nyheter» i stedet for jug. «Fredsbevarende operasjoner» i stedet for krig. Å «ta ut» en ulv eller en bjørn (eller en person), i stedet for å ta livet av. Og så videre.

Eksempel på lukket system (bakteriene er fjernet)

Høy temperatur

Noen finner trøst ved å hengi seg til den trangen vi alle drives av når det er høy temperatur i diskusjonen: Confirmation bias. Bekreftelsestrang. Vi lytter med begeistring til alle som hevder samme mening som oss selv, og så avviser vi de andre. Jeg gjør sånn, jeg også. Av og til griper jeg meg selv i å slutte å lese eller lytte så snart jeg forstår at den jeg leser eller lytter til har en annen mening enn min. Jeg ønsker ikke å høre argumentene, jeg er ikke interessert i å bli overbevist om noe annet enn det jeg mener. Å skifte mening er for slitsomt, og i verste fall ville det kanskje føre til at jeg også måtte endre måten jeg lever på. Det er i hvert fall slitsomt!


Men uansett hva Carl I Hagen eller jeg måtte finne trøstefullt eller behagelig å velge å tro på, så stiger temperaturen på vår planet. Den stiger alt for fort. Og det er vårt levevis som har storparten av skylden.


Min biologilærer på lærerskolen forklarte oss en gang om hva som skjer med en bakteriekultur i et lukket system, gjerne noe så enkelt som en glasskolbe med kork på. Ingen ting tilføres utenfra, ingen ting slipper ut.

Annet eksempel på lukket system. (Menneskene er ennå ikke fjernet)

Når det finnes næring for bakteriene, setter de i gang med å formere seg. Langsomt blir de flere, og gradvis øker tilveksten. Dermed øker også forbruket av næring, samtidig som avfallsstoffene som bakteriene skiller ut, hoper seg opp. Etter en stund går mengden av bakterier rett til værs i en voldsom fart.


Så, brått og plutselig, stopper det opp. Mengden bakterier stuper fra de store høyder, og rett til null. Ikke mer liv igjen. Næringen er brukt opp, og bakteriene omkommer i sitt eget avfall.

Jorden er et lukket system. Ingen ting blir tilført utenfra, ingen ting slipper ut. La oss håpe at vi mennesker har mer vett enn bakteriene i glasskolben, for ellers er det lett å forutsi hvordan det hele vil ende.


Det var alt for denne gang. Det må vel gå an å være litt pessimist på en regnværsdag i januar.

Sur blogger i regnvær

En liten vise om å bære staur

Vår statsminister har nok ganske tøffe tider nå
Det krever sitt å lede en regjering
Det skjer nok ofte at hun kommer til å tenke på
Per Bortens gamle, kloke formulering:

Han sa: Man starter med en samlet flokk  
Men det er som å bære staur på nakken
For ganske snart så spriker staur og stokk
Til slutt går hele stasen rett i bakken!



Et par av Ernas staur, de vil ha vindmøller til fjells
Mens andre vil plassere dem i havet
Men Listhaug, hun vil ikke ha dem noe sted som helst
Mer oljeboring! er det klare kravet

Nå raser opprøret i FRP
Fordi to små partier får bestemme
Nei, å få Tybring Gjedde med på det
Det der kan Erna bare se å glemme!



For nå har Erna båret sine staur i flere år
Og alle kan vi se hvordan de spriker
Én vil at vi skal kjøre bil, én ser helst at vi går
Én mumler misfornøyd, en annen skriker

Og Siv som ropte «Morna, Jens!» blir trist
Når Erna henter hjem ei IS-jente
Og Abid Raja er visst islamist
Som mener det er flere vi bør hente






Men Erna har forklart at dette handler om moral
Hun måtte la samvittigheten tale!
Men da er det en herre som blir rasende og gal
Javisst, jeg snakker om Jon Georg Dale

Han sier: «Mitt moralkompass er bra!
Jeg kjemper for vår frihet og for og freden!
Tror Erna hun er bedre, kan hun ta
Moralen sin og dra til Bloksberg med den!»



Litt bortenfor står Lysbakken og Støre for seg selv
og titter på regjerings-hurlumheien:
«Vi kranglet ikke slik da vi regjerte sammen, vel?
De der er visst blitt lei av hele greien!

Hvis bare Vedum ville holde opp
sitt mas om sykehus han skal ha verna
Så kan vi, når de blå-blå sier stopp
Si «Morna, Siv, nå har vi fjerna Erna!»



Blir Jonas rødgrønn statsminister om en liten tid?
Og kommer han til Stortinget med trikken?
Da skal han nok bli kjent med Bortens livsfilosofi
For staur er staur, og slik er politikken!

Hurra! Jeg er ikke statsminister!

Det blåser friskt på toppene. Å være sjef kan ofte være en utakknemlig oppgave, og noen ganger blir stormen så sterk at man skulle tro sjefen som står der i blesten, ønsker seg tilbake til en underordnet og helst litt usynlig posisjon

I trøbbel: Siv og Erna

Slik skulle det ikke undre meg om Erna Solberg har det i disse dager. Nå blåser det nordavind fra alle kanter på toppen der hun befinner seg, og uansett hvilken vei hun snur seg, ser det ut til at hun får kulingen rett i fleisen. Det er liksom ikke mulig å gjøre noen ting riktig for statsministeren akkurat nå.

I skrivende stund, på formiddagen mandag den 20. januar 2020, kan nyhetene fortelle at Frp skal ha landsstyremøte per telefon klokka tolv, og mediene tolker det dithen at partiet nå er på vei ut av regjeringen. I to-tre dager har partitoppene diskutert hvilke krav som skal fremmes overfor statsministeren. Krav som må oppfylles hvis ikke det ikke skal bli en rask og hard FrpXsit med derpå følgende parlamentariske forviklinger. Dessuten er de fornærmet fordi de mener statsministeren har beskyldt dem for å ha dårlig moral.


Men sjansen er jo ganske stor for at når du leser dette, har stormen allerede begynt å legge seg. Kravene fra Sivs opprørske horder er kanskje tatt opp til vurdering, Erna har sagt «Unnskyld!» og situasjonen rundt Kongens bord er i ferd med å stabilisere seg. Hvem vet?


Staur som spriker

Problemet med en samarbeidsregjering ble treffende formulert av Per Borten i 1971. Han hadde da vært statsminister omtrent like lenge som Erna Solberg har vært nå, og mens nasjonen var på vei mot en folkeavstemning om deltakelse i EF, senere EU, ble det mer og mer tydelig at de fire partiene som skulle dra regjeringslasset sammen, i stedet sto i hvert sitt hjørne og dro hver sin vei. Etter en mystisk lekkasje til pressen fra regjeringshold om EF-saken måtte Borten gi opp, og hans regjeringstid var

Per Borten bærer staur

over.

Da han skulle forklare hvordan det hadde gått så galt, brukte agronomen Borten et bilde fra dagliglivet på bondegården. «Å lede en koalisjonsregjering er som å bære staur: Det går fint en stund, men etterhvert begynner staurene å sprike til hver sin kant, og til slutt har du ikke annet valg enn å slippe taket!»

Det virker som om Erna Solberg har fått erfare visdommen i Per Bortens ord. I seks år har hun ledet en regjering som har bestått av flere partier. Først to, så tre og nå altså fire stykker. Det kan ikke ha vært lett.


Fireveis trafikk

Jeg har i min platesamling en dobbel-LP men den noe spesielle tittelen «Four Way Street». Bandet som står for musikken bærer det korte og fyndige navnet «Crosby, Stills, Nash & Young», antakelig fordi de ikke kunne bli enige om et ordentlig bandnavn. Disse fire herrene var (og er for så vidt

fortsatt) kjent for to ting: Først og fremst vakker, musikk med lekre vokalharmonier i sjangeren folk/countryrock. For det andre at de kranglet så mye at de bare i begrensede perioder turnerte eller produserte album sammen. Det var fireveis trafikk, og de var sjelden enige om i hvilken retning de skulle.

Synger fint --- krangler mye...

Det er fireveis trafikk i regjeringskontorene nå. Den siste regjeringsutvidelsen, da Kristelig Folkeparti kom med på laget, må ha gjort Ernas lederjobb nesten umulig.

Jeg forestiller meg at en klok statsminister i en koalisjonsregjering leder sin regjering omtrent på denne måten: Først blir hun enig med sine samarbeidspartnere om en omtrentlig retning for regjeringsferden. En retning hun selv mener er den rette. Deretter legger hun i vei og sørger for at det blir gjort en liten sving til høyre og en liten sving til venstre nå og da, til ære for samarbeidspartiene. Slik at alle føler at de har fått være med å bestemme. Men kursen justerer hun hele tiden tilbake, slik at man holder seg til den retningen man ble enige om fra starten av. Bare litt i sik-sak.


Omtrent slik tror jeg den kloke Erna Solberg har ledet sin regjering. Problemet er bare det at nå sliter man med å holde kursen. Faktisk sliter man med å finne igjen kursen. Og det er fordi fire partier står i hvert sitt hjørne og trekker regjeringsbussen i hver sin retning. De er ikke enige om hvor de skal, de er ikke enige om hvordan de skal komme dit og de er ikke enige om hvor fort det skal gå. Staurene spriker i alle retninger, og dersom Erna klarer å feste grep om dem og bære dem enda et stykke videre, da blir jeg virkelig imponert.


Men kanskje burde hun gjøre som Per Borten i sin tid gjorde, slippe taket og si at nok er nok. Om hun deretter velger å fortsette jobben med en noe mindre bunt med staur, eller om hun velger å satse mot neste stortingsvalg, det får eventuelt tiden vise.

En ting er imidlertid sikkert: Jeg er jammen glad for at ikke jeg er statsminister!

En aften på Love Island

Det var en søndag aften jeg satt og kjedet meg
Jeg var litt trøtt og daffen, ja rett og slett litt lei
For julen, den var over og alt julesnop spist opp
Med gule fingre poppet jeg min siste ostepop

Der satt jeg foran skjermen og var en pessimist
For det som flimret der, var nok sikkert bare trist
Da plutselig ble sinnet fylt av liv og lyst og gøy
For TV2, de tok meg med til kjærlighetens øy

Der fikk jeg møte Ali, som er så full av sjarm
Og Eskil som ser tøff ut, men som er myk og varm
Og Nora, hun er rampete, men snill allikevel
Mens Thammy leser horoskop og er spirituell

Det er visst fem-seks andre som òg skal være med
(Kristoffer, han har dratt hjem, hvem kan vel fatte det?)
På kjærlighetens øy skal de bli nye kjendis-par
Og det kan trengs, for nå er vi blitt lei de par vi har!

Og selve Morten Hegseth er showets vert i år

I fjor ble alt en flopp, men han sier han forstår:
Folk var slett ikke pene nok, og stemningen var tam
Og Tone Damli er jo ingen stjerne, sånn som ham

Men nå har Morten lovet et show med kvalitet
Med ungdom og med skjønnhet, og masse kjærlighet
Med dyne eller uten, foran, bak eller på tvers
Og det er ekte kjærlighet, og slett ikke kommers

Big Brother skal han gruse, det gidder ingen se
Ja, selv Ex On The Beach, kan man bare legge ned
For her får vi Reality av aller beste slag
Og det er nettopp slik vi vil bli underholdt i dag!

Visst blir jeg nokså dum av å se sånt tull hver kveld
Men det går greit, jeg er jo litt korka likevel
Det er så fint å drømme om å leve som det der:
Ha sex i Argentina og bli vist på TV her!

SÅ:
Du gruer kanskje litt til det livet du skal få
Hvis TV2s programmer blir dårligere nå
Men du blir sikkert sittende og glane likevel
Så ikke klag på duste-TV, du har skylden selv!

Duste-TV

Siden jeg begynte å skrive mine 52 dikt en gang i slutten av oktober, har det skjedd mye trist. Noe av det her jeg omtalt her på bloggen i form av dikt og kommentarer. 


Også den siste uken har nyhetsbildet vært temmelig dystert, særlig ute i den store verden, med situasjonen i Midtøsten som det aller skumleste. Trumps dronepiloter har myrdet en iransk general. Av nødvendighet, ifølge presidenten. Iranske revolusjonsgardister har skutt ned et sivilt passasjerfly. Ved en feil, sier de. Som om det gjorde noen forskjell for stakkarene som var om bord i flyet.  Og iranske agenter kan man visst påtreffe her hjemme også, man kan til og med risikere at PST må pågripe dem i hagene til Israel-venner, har jeg nettopp hørt på TV2-nyhetene.

I Oslo har en ung mann blitt kaldblodig myrdet, Mafia Style, på terrassen til et gatekjøkken. Neppe av en iransk agent, men begreper som «hevn», «gjeng» og «ære» melder seg ubedt i tankene mine mens jeg skriver om det.

Australia brenner

Australia brenner, øyene i Stillehavet oversvømmes, det regner stein og vulkansk aske på Filippinene.

Midt oppe i all denne elendigheten finner TV-kanalene ut at seerne sannelig også må ha litt som de kan kose seg med.



Resirkulerte kjendiser

Så en liten halvtime etter at en gravalvorlig Kadafi Zaman har fått mesteparten av søndagsnyhetene på TV2 til å skremme livskiten av oss med skumle, iranske agenter, så er det tid for kos. Først reiser vi til Casa Numme. Den folkekjære Senkveld-Thomas har invitert gjester til sin beskjedne hytte på spanskekysten. Åtte par skal vi få møte, stort sett kjente fjes som vi har sett utallige ganger før. De skal fortelle om sine parforhold. Som stort sett er grundig beskrevet før. Og fortelle historier som vi stort sett også har Sett og Hørt det meste av tidligere.

Casa-par

Vi bor i et lite land, og antall kjendiser er begrenset, det er ikke til å komme utenom. Men av en eller annen grunn synes programskaperne i samtlige kanaler at det er gnistrende god underholdning å resirkulere dette lille antallet med kjendiser gang på gang, i utallige programkonsepter som alle ligner hverandre til forveksling.


Hvorfor programskaperne synes dette er så genialt, aner jeg ikke. Det vi si, det aner meg vel at de gjør det fordi de regner med at alle seerne rundt i landet også synes det er genialt, og at de samme seerne derfor flokker seg rundt sine stadig større TV-skjermer for å følge med på kosen.

Og det viser seg hæern fløtte meg at programskaperne har rett!

Parforholdskosen på senkveldparets Casa blir dermed helt sikkert en stor suksess, og vi får, som en slags bonus, sjansen til å bli litt bedre kjent med kona til Thomas Numme, som vi vel egentlig visste lite om fra før. Lite visste vi vel også om kona til Bjarne Brøndbo, men det misforholdet blir sannelig også rettet opp på Casa Numme.



Nyutklekkede kjendiser

Men selv programskapere i TV skjønner at en viss variasjon og fornyelse må til. Vi trenger flere kjendiser.

Programkonseptene trenger man ikke variere så voldsomt, men selv en Charter-Svein, en Vendela og en Sofie Elise kan ikke være med i alle spørreprogram, kan ikke delta på alle konkurranser om å leve som i gamle dager, og kan ikke dybdeintervjues på fem minutter av Dorthe Skappel hver eneste uke.

Hvordan skaffer man så nye kjendiser?


En sjelden gang, en meget sjelden gang, hender det at en person utmerker seg så til de grader at vedkommende faktisk blir berømt av en god grunn. Det kan være ei ung jente som reiser verden rundt i seilbåt for å redde planeten, for eksempel. Men slike berømtheter er som oftest lite villige til å dumme seg ut på spørreprogrammer eller bli filmet mens de melker kuer på en gård i Sannidal. De er gjerne kjedelige nok til å ville snakke om noe som er viktig når de blir intervjuet, og sånt er dårlig underholdning. Bortsett fra når de snakker med Fredrik Skavlan, selvsagt, for der blir alle underholdende i glansen fra programlederen.

Ordentlig berømthet hos Skavlan

Løsningen på kjendismangelen er naturligvis Reality-TV. Man samler sammen en gjeng med unge mennesker, gjerne på et sted med palmer og mye sol. Der får de drikke seg fulle, krangle og ha sex foran åpent kamera. Etterpå husker man navnene på mange av dem, og vips er de blitt såpass kjent at de kan resirkuleres i andre reality-programmer, spørrekonkurranser, kokkekonkurranser og talkshow. De blir da etter hvert såpass kjente at de har gjort seg fortjent til å presenteres som «TV-personlighet». Dette er en hedersbetegnelse som betegner en kjent person som ikke er kjent for noe annet enn å være kjent.

På samme måte kan man rekruttere nye kjendiser gjennom talentkonkurranser, der deltakerne har sjansen til å få femten minutters berømmelse for å være flinke til å leke med jo-jo eller synge en sang av Beyonce med skjelvende stemme.



Nødhjelp?

Jeg har sett påstander om at Big Brother reddet TV Norge fra konkurs. Det skulle ikke undre meg om det stemmer, for så vidt jeg kan huske var det svært lite oppmerksomhet rundt den kanalen i tiden omkring årtusenskiftet. Det var lenge siden Hallvard Flatlands Casino-glansdager. Men da Big Brother kom på lufta i 2001, tok det ikke lang tid før hele nasjonen flokket seg rundt skjermen for å følge med, i begeistring eller hoderystende moralsk forargelse. Uansett begrunnelse, alle så Big Brother. Reklameinntektene  til TV Norge ble deretter.

Jeg har ikke forsøkt å sette meg inn i den økonomiske situasjonen til TV2 per dags dato, men det kan nesten virke som de sliter med likviditeten der i huset også for tiden. Noen annen forklaring har jeg vanskelig å finne på det nyeste reality-konseptet som forrige søndag ble sluppet løs på deres kanaler. Love Island er navnet på dusteshowet, der ti vakre, unge mennesker skal spleises sammen til par gjennom noen ukers opphold i Argentina.

Konseptet kommer fra ITV i Storbritannia, og TV3 forsøkte seg med en utgave i 2018. Programleder var Tone Damli Aaberge, og hele greia ble en total flopp. Dette til tross for at seerne (de få som etter hvert gadd å følge med), kunne påvirke utviklingen på kjærlighetsøya via en mobil-app. Skikkelig trendy og tidsriktig opplegg der, altså.

Programleder. Er han pen nok?

Nå har TV2 tatt opp stafettpinnen med VGTVs og hele landets egen Morten Hegseth som programleder. Med stor selvsikkerhet hevdet han i sin forhåndsreklame at han hadde funnet grunnen til fjorårets flopp: Deltakerne var ikke pene nok, og det ble for lite futt og fart. Problemet med deltakernes dårlige utseende hadde man rettet opp i år, og futt og fart skulle det bli. Gjerne litt sengevals også, smilte han, og gikk videre med å beskrive aktivitetene såpass i detalj at denne sjenerte bloggeren ikke har mot til å gjenta. Men at Big Brother og Ex On The Beach vil være sjanseløse i konkurranse med hans kjærlighetsøy, det var han skråsikker på.

Deltakere. Helt sikkert pene nok, det skal ikke stå på det...

Sånn er det altså. Så får vi se om nasjonen samles foran TV2s kanaler med mobiltelefonene klare i antall som ligner på Big Brothers glansdager. Jeg håper på en flopp. Men jeg er sannelig ikke sikker. Det er så mye kleint og dustete å se på TV nå, at selv dette søppelet kan komme til å bli en suksess.

Og hvorfor det?

Fordi vi er dumme nok til å bli sittende å glane på sølet.

Maud

På nettet finner du vanskelig bilder av Maud som holder tale ved sin fars kiste. Det synes jeg er veldig bra.

Jeg tar likevel sjansen på å gjengi her tegningen hun hadde laget, som skulle være julegave til pappa.

Du heter Maud, du har en dronnings navn
Jeg så deg stå i blomster ved en kiste
Jeg så din smerte og ditt tunge savn
Du mistet den du aldri ville miste

I tårers strøm, men sterk, stod du der nå
og mintes ham som var gått ut av tiden
Der delte du med alle oss som så
Din kjærlighet til ham som tapte striden

Du talte til de andre om ditt tap;
De går i mørket der hvor han ble borte
Du sa: «Jeg ber, søk ikke dødens gap!
Det finnes vei mot lys, ut fra det sorte!»

Du er så ung, og likevel så klok
Holdt opp ditt knuste hjerte, lot oss se det
Vi fatter at det valget som han tok
Vel var det hans, men du må leve med det!

Og ingen skulle oppleve det du
fikk tåle. Nei! Slik skal det ikke være!
En meningsløs og urettferdig gru
Slik skal man ikke skilles fra sin kjære!

I kirken sto du likevel og sa:
«Jeg elsker deg!» Det var en heltedåd!
Du traff mitt hjerte med hvert ord du sa
Den stunden, da var du en dronning, Maud!

En hyllest til Maud

Det har vært skrevet mye klokt i dagene som har gått etter Ari Behns selvmord. Mange påpeker farene ved å gi en så meningsløs og tragisk hendelse for mye oppmerksomhet. Vi bør ikke romantisere et selvmord, ikke gjøre det til en heroisk handling, ikke spinne myter omkring den avdøde.


Jeg er helt enig.

I lykkeligere tider

Jeg har selv skrevet et dikt om den tragiske hendelsen, ikke for å være med på å romantisere, men fordi dette selvmordet for meg ble et symbol på de altfor mange liv som går tapt på denne måten. Jeg har sett på nært hold hvor forferdelig, meningsløs og hjerteskjærende det er når noen som er elsket tar sitt eget liv. Det finnes ingen skjønnhet ved det. Ingen romantikk. Det finnes bare sjokk, fortvilelse og sorg.


Midt i denne fortvilelsen og sorgen lever nå Ari Behns døtre, Maud, Leah og Emma. De må nå leve videre med tapet. Jeg håper og tror selvsagt at de har en familie og et nettverk som tar vare på dem i denne vanskelige tiden. Slik sett er de nok mer heldig stilt enn mange andre barn som har havnet i en lignende situasjon. Men de har det tungt og vanskelig, det er det ingen tvil om. Og, som Maud så riktig påpekte i sin tale ved kisten, de har ingen skyld i det som skjedde. Det var Ari Behns valg.

Men det er de tre som må leve med konsekvensene av det valget.


Det er derfor jeg har valgt å skrive en hyllest til Maud Angelica Behn til denne ukens lyrikkblogg. Ikke for å spinne myter. Ikke for å romantisere. Men for å gjøre ære på en klok, ung jente som midt i sin bunnløse sorg åpnet sitt hjerte og lot oss få kjenne på den smerten hun har.


Hun viste fram gaven hun hadde laget til sin pappa, men som hun aldri fikk gitt ham. Hun fortalte om de gode klemmene som hun aldri får flere av. Hun fortalte om de blomstrende, overstrømmende komplimentene han hadde gitt henne. Hun får ikke flere slike nå.


Med tårene strømmende erklærte hun sin kjærlighet til sin pappa, og hun tryglet alle som måtte føle trang til å gjøre det samme som ham, om å tenke seg om en gang til. Hun vet nå, av smertelig erfaring, hvordan det føles å skilles fra en man elsker på en slik måte. Hun ønsker ikke at flere skal måtte gjøre den samme erfaringen. Dette ønsket fortjener hun at vi støtter opp om. La oss gjøre 2020 til det året der vi ser hverandre, smiler til hverandre og hjelper hverandre! Litt kan vi da gjøre, alle sammen!


Jeg hyller Maud og hennes mot.