Etter pandemien

En dag vil den onde mikroben forsvinne
Kan vi da igjen ses
uten stikket av skrekk?
Vil du gi meg en varsom berøring på kinnet?
Vil du ta meg i hånden
eller vil du se vekk?



Tør vi da la en ukjent få plass til å være
Midt blant oss i kretsen
og bli møtt uten frykt?
Kan vi våge å bli både varme og nære?
Eller føles to meters
distanse mer trygt?



Kan barna få leke, kan folk komme sammen
og dele sin glede
i en varm sommerkveld?
For hvis ikke, ja da vil koronaen jammen  
få se at dens arbeid
er kronet med hell!




Så, når kampen er vunnet, når krigen er over
Da ønsker jeg derfor
det er dette vi gjør:
At vi tar våre venner i hånden og lover
mange flere og varmere
klemmer enn før!

Hva skjer når det hele er over?



Jeg har skrevet om korona-pandemien noen ganger. Det har naturligvis ikke vært til å komme utenom denne våren. Jeg har også nevnt at jeg har endret syn på dette virusutbruddet. Jeg startet med å være kjepphøy i begynnelsen, henviste til vanlig influensa som tar mange liv her i landet hvert år uten å få store overskrifter. Gradvis har jeg innsett at denne pandemien er noe annet enn et utbrudd av vanlig sesonginfluensa.

Når dette skrives, er det registrert nesten to millioner smittede på verdensbasis. Mer enn 125 000 er døde som følge av at de er blitt smittet med Covid-19-viruset.

I Norge ser det ut til at vi har passert toppen av smittekurven. Antall innlagte på sykehus her i landet har bikket under 200 for første gang på tre og en halv uke. Det gir håp.



Stengt og lukket

Den siste drøye måneden har vært en merkelig tid. Skolene er stengt. Barnehagene er stengt. Landet er også stengt. Flyene går ikke, fergene til utlandet går ikke. Hytteforbud er innført.

Mange butikker er stengt. På Rema og Kiwi sitter kassapersonalet bak pleksiglassruter, mens vi tasser omkring i butikken med antibaciserte hender iført engangshansker og bare gleder oss til å komme ut i friluft.

KIWI moterer pleksiglass til beskyttelse for personalet

Når vi går på fortauet, passer vi på å se langt fram, slik at vi kan planlegge kursen. Møter vi noen, legger vi inn en omgående manøver, slik at vi unngår å komme nærmere den fremmede enn to meter. Og dersom den fremmede skulle vise ikke å være en fremmed, men en vi kjenner, spanderer vi et unnskyldende smil og en liten latter, men passer på å holde oss de reglementerte to meter unna allikevel.

Når vi omsider kommer inn der vi bor, går turen rett inn på badet for å vaske hendene. Grundig, slik vi har sett på instruksjonsvideoer på TV. Vi brukte håndsprit på vei inn i butikken og på vei ut av butikken, men allikevel. Først da kan vi slappe av litt og sette oss foran TV. Både Nyhetskanalen og NRK holder oss fortløpende oppdatert om pandemiens utvikling fra time til time. Vi får siste nytt om smittetall, dødstall, risikogrupper, følgesykdommer, prognoser for utviklingen av sykdommen på verdensbasis.

Og vi får nyheter om økonomien. Økonomien, som det ikke har vært verre med siden det store krakket i 1929 og de derpå følgende harde, tunge trettiåra.

Det føles ikke godt. Vi forstår at nedstengning av skoler, barnehager, barer, frisørsalonger og danskeferger er nødvendig i denne situasjonen, men det føles ikke godt.

Men nettopp fordi vi forstår at de strenge tiltakene er nødvendige, er vi nøye med å følge dem opp. Vi er rett og slett blitt redde.

Vi er redde for å bli syke. Vi er redde for å spre smitte og bli grunnen til at andre blir syke. Vi er redde for at noen i familien skal bli syke. Vi er redde for økonomien og jobben og fremtiden generelt. Vi er redde hele tiden.



Når det er over

Men en dag vil pandemien være over. En dag vil verden, Norge inkludert, være ferdig med det marerittet som har fått navnet Covid-19. Til høsten, til våren, eller om ett år. Eller enda senere.

Hva da?

Hvor redde har vi blitt?

Hvor vant har vi blitt til å holde to meters avstand?

Hvor avhengige er vi blitt av antibac?

Tør vi å ta hverandre i hånden?

Tør vi gi en klem til en venn vi ikke har sett på lenge?

Avstand

Eller har angsten for viruset blitt en ryggmargsrefleks, så vi fortsetter å gå omveier på fortauet, fortsetter å desinfisere hendene ti ganger om dagen og fortsetter å gjemme butikkansatte bak tykke vinduer av pleksiglass?

I så fall har koronaviruset vunnet, og vi har tapt.

Derfor er det ikke nok at skolene åpner igjen, at barnehagene åpner igjen, at frisører og fysioterapeuter kommer tilbake på jobb.

Pandemien er ikke over før den dagen jeg, uten frykt, kan storme bort til en gammel venn jeg møter på fortauet, gi vedkommende en diger bamseklem og utbryte: «Så fint å se deg igjen!».

Først da er pandemien over. Det kan ta tid.

9. april 2020. En fødselsdagshilsen til mor

Molle

Hun var en hånd jeg holdt i, og hun var en velkjent stemme
Hun var et elsket ansikts smil, hun var en trøst der hjemme
Hun var mitt vern, min vokter og min hjelper og min støtte
Hun var min veiviser og los i alle ting jeg møtte

Hun var så trygg og mild og fast, den myke og den strenge
Med ubegrenset kjærlighet som varte evig lenge
Var omsorgsfull til overmål, intens og flott og frodig
Med sneversyn og vidsyn, både engstelig og modig



Tre sønner som sitt livs prosjekt, hun løftet det alene
Han sviktet henne, mannen som hun trodde var den ene
Hun gjorde manns og kvinnes jobb, hun ga oss alt vi trengte
Hva kostet det? Hva ofret hun? Hvor sårt måtte hun lengte?



I huset der vi bodde var det nesten aldri stille
For dørene sto åpne der, hver dag, for den som ville
Der nede i vår kjellerhule møttes vennegjengen
Med høy musikk og latter, gjerne tjue stykk i slengen



Hun møtte dem i døren, og hun hilste dem med glede
Ga gjerne bort en klem til hver av bråkmakerne nede
Og alle kjente Molle, hun var en av gutta, sa de
Ja, Verdenskongen selv kom på spontanvisitter stadig



En litt rettferdig skjebne ville ha belønnet henne
Men karma hjelper lite, når belønningen var denne:
At krepsens klo og gribbens nebb fikk lemleste og rive
Og tiden endte nettopp da hun skulle nyte livet



Nå er alt lenge siden, men hun hun går ved siden av meg
Hun hvisker til meg, minner meg på rådene hun ga meg
Man minnes jo så mye som man så en gang må glemme
Men lengst bevarer jeg den gode lyd av hennes stemme


Molle
9. april 2020


På denne dag er det 80 år siden fremmede styrker invaderte Norge.

Mor med sitt livs prosjekt: Fra venstre:
Olav, Hans, Tor-Even
Far er klippet ut av et annet foto,
og hadde plass i bilderammen
så lenge mor levde...

Men også: På denne dag er det 92 år siden min mor ble født. Tolvårsdagen hennes ble dermed en underlig fødselsdag. De voksne var liksom ikke til stede, har hun fortalt meg, selv om de var der. Hun fikk gratulasjoner og presanger, men alle tenkte på noe annet enn henne. Hun forsto bare delvis hvorfor.

Så fikk hun tenåringstiden under okkupasjonen.

Mor vokste opp på Fen ved Ulefoss, i det som den gang hette Holla kommune. Faren hennes, min morfar, som vi kalte Best, var anleggsarbeider og hvalfanger. En høy, flott kar var han, hyggelig og spøkefull med oss ungene, «kråtteri», som han kalte oss. Og mormor, hun var en slik mormor som alle barn kan drømme om. Blid og bred regjerte hun på kjøkkenet, serverte akkurat det vi ville spise (i enorme mengder!) og strålte av trygghet og kjærlighet. En utstråling som ikke ble svakere til tross for tåken som omga henne, fordi hun kjederøykte South State uten filter.

Mor reiste som så mange andre unge bygdejenter, til byen for å tjene penger, så snart skoledagene var over. Byen var Skien.

Hvordan hun hadde det i denne tiden, vet jeg lite om. Vi snakket ikke så mye om mors barndom og ungdomstid, av en eller annen grunn. Hvis vi spurte, fikk vi naturligvis svar, men da gjaldt det gjerne enkeltepisoder eller rare uttrykk og talemåter som vår familie hadde enerett på, og som ofte hadde sin bakgrunn i en bestemt episode. Som da naboen på Fen (han hette Dyrnes) blånektet for at han hadde sneket tomtegrensa si drøye halvannen meter inn på eiendommen til mormor og Best, helt til Best viste ham hullene der gjerdestolpene hadde stått før.

-         Å. Eg ser det no, sa Dyrnes.

«Eg ser det no, sa Dyrnes» sa vi, hver gang det hadde vært tvil om noe.

Mor traff far i Skien. Far var en superkjekk og sjarmerende kar av god, borgerlig familie, med et godt hode og alle muligheter til å gjøre det bra i livet. Muligheter som han dessverre skuslet bort, vesentlig på grunn av alkohol, men også delvis på grunn av at han konsekvent valgte minste motstands vei når ting var vanskelige. En ekte Peer Gynt, altså. Og som Peer Gynt hadde han sin ‘Solveig’ som satt tålmodig og ventet. Mor hadde så lenge hun levde tatt far tilbake på dagen, dersom han hadde kommet tilbake. Men det gjorde han ikke.

Far forsvant ut av familien en gang tidlig på 1960-tallet og la ikke siden to pinner i kors for å hjelpe oss som var igjen, der vi satt i et stort, gammelt kråkeslott av et sveitserhus, med hybelboere av den tvilsomme sorten og et endeløst oppussingsbehov. Jeg var glad i far, og minnes ham fortsatt med varme, men også med harme, når jeg tenker på hvordan han behandlet mor.

Mor dedikerte sitt liv til sine tre sønner, altså til meg og mine to brødre. Alt hun gjorde, gjorde hun for vår skyld. Forloveden til broren min spurte henne en gang om hvorfor hun ikke hadde giftet seg igjen.

-         Å, det har ikke manglet på tilbud, var svaret. - Men jeg kunne aldri svikte guttene mine!

Mor hjalp til i møbelforretningen til mine farforeldre. Hun kjørte Telemark rundt som handelsreisende, og hun arbeidet som kontoransatt på anlegg. Da kråkeslottet vårt, underforsikret som det var, brant ned en mainatt i 1965, tok hun ansvar, fikk reist et nytt hus i teglstein og kjempet seg videre, med nye, tunge belastninger på økonomien, og med en rygg som etter tre operasjoner ikke skulle trengt å bære slike bører.

Vi tre guttene fikk alt vi trengte. Som oftest mye mer. Av all sorg, motløshet, bitterhet og fortvilelse som mor må ha følt, fikk vi bare se små antydninger. Da vi kom opp i tenårene og begynte å fylle huset med kamerater og støyende musikk, var det ikke annet enn glede og imøtekommenhet å spore hos henne. Da parketten i stua var ‘sandblåst’ etter fire uker med sammenhengende selskapeligheter mens hun hadde ligget på sykehus, passerte det ikke helt uten anmerkninger, det skal sies. Men tilgivelsen satt ikke langt inne.

Jeg kan ikke på noen som helst måte si annet enn at jeg hadde en svært lykkelig barndom og ungdomstid.

Så ble det 1986.

Vi hadde rukket å passere trettiårsmerket alle tre, og vi var flyttet ut, var blitt foreldre. Fortsatt lente vi oss på mor når vi trengte hjelp, og det var ikke helt sjelden, men etter hvert hadde vi lært oss å stå sånn stort sett på egne ben. Selv om vi fortsatt var innhyllet i mors uendelige omsorg.

Nå skulle mor endelig kunnet senke skuldrene og se tilbake på en vel utført jobb som dobbelt- og trippelarbeidende forsørger. I stedet skulle hun kunne glede seg over barnebarna, og kanskje til og med få litt omsorg tilbake. Slik gikk det ikke.

Det 22. september 1986 døde mor av leverkreft, 58 år gammel. Legen hennes nektet helt til det siste å godta diagnosen. Han mente at mor trengte å slanke seg.

Hvis det var karma om å gjøre, hadde mor fortjent en gyllen belønning. Dessverre er ikke verden slik.

Generasjonene passerer. Vi minnes dem som gikk før oss. Jeg minnes Herdis Bergljot ‘Molle’ Graasvold, født Bøe. Jeg minnes henne med kjærlighet og takknemlighet. Takk, mor!

Snart vår

"Snart vår 2" Silketrykk av Lene Aabjørnsrød.

 Hentet fra Galleri Osebros hjemmeside

Naturen er veldig tvilrådig for tiden

Hva skal de nærmeste ukene gi?

Skal de svulmende knoppene spares til siden,

Eller briste ut i

et jublende lysegrønt fyrverkeri?

Skal en isnende kuling fra nord

Igjen legge snø over stivfrossen jord?

Det går mot april nå

Nå er det på tide

Naturen forstår:

Snart vår!



Du hadde en tid med frostbitt i sinnet

Solen var maktesløs, hjertet var fryst

Og de iskalde tankene herjet der inne

Mens ditt hjertes lyst

var varmende vind fra en palmevokst kyst

Lot du kulden der inne få tak

helt til du ble frossen og stivnet og svak?

Hvor hen går din vei nå?

Det er snart på tide

Du ser og forstår:

Snart vår!



Se, bjerkene står der, hvite og ranke

Stamme ved stamme, i visshet og tro

Og du møtte en venn, en som fattet din tanke

Som så og forsto:

Du ble knuget og knust av en isnende klo

Men hun mildnet ditt sinn med et smil

Og hun lovet deg, helt uten tvil:

Den kan ikke stanses,

Snart føler du varmen

Den kommer hvert år:

Snart vår!



Vår i vente

Årstidene skifter, varme veksler med kulde, stille veksler med storm. Rundt oss og i oss. Kulden kan komme innenfra eller utenfra, men uansett: Våren lar seg ikke stoppe!

Lene Aabjørnsrøds vakre silketrykk minner meg om det hver gang jeg ser på det, og har inspirert denne ukas dikt. Jeg håper Lene ikke har noe imot at jeg bruker hennes trykk «Snart vår 2» som illustrasjon til diktet.

Mot varmere tider

Våren er i full virksomhet her i Grenland hvor jeg bor, vårblomstene titter fram og de første busker og hekker har våget å gro fram små museører av noen blader. Bare den gode, milde aprillufta kommer som et gledespust fra sør, vil nok våren slå til for alvor!

På våre kanter har vi en vinter bak oss som har vært fuktig og mild. Det var ikke mange dagene med snø på bakken. Men noen mil herfra, oppe i fjellet, ligger snøen i fonner, hvit og innbydende. Venter på påskegjestene…

Men dit kan vi ikke dra. Koronastengt.

Ikke glemklimakampen

På facebookfeeden min er klimadebatten blitt mindre dominerende. Både Folkeopprør og Folkeopprør mot folkeopprør har fått hard kamp om plassen. Nasjonen har en ny fiende å kjempe mot. Alle former for nasjonal dugnad mot virussmitte dominerer. Slik skal det da også være!

Men klimakrisen går ikke over på grunn av en pandemi. Når kampen mot covid-19 er ute av akuttfasen, må kampen for miljøet fortsette! Utslippene i Kina vil snart være tilbake på nivå fra før pandemien, bilene vil rulle på Europas veier som før. Klimafornekterne vil fortsette å late som om ingen ting er i veien, og jobben vi har foran oss, er like stor. Vi må stå på videre!

Vinter i hjertet

Noen ganger har man vinter innvendig, selv om våren er i virksomhet rundt en. Slik er det ikke med meg nå for tiden, men jeg har opplevd slike tider. Når vinterstormene huserer i sjelen, er det ikke lett å tro på at våren vil komme. Men noen ganger skal det ikke så mye til før vårtegnene begynner å vise seg. Et smil, et vennlig blikk som sier «Jeg forstår!».  En venn som er villig til å lytte.

Både våren i naturen og våren i sjelen oppleves best når man er sammen med andre. Isen tiner liksom raskere da. I disse dager er det fler enn vanlig som må gå våren i møte i sitt eget selskap.

Hvilket forhold vi enn har til digital kommunikasjon, nå er det på tide å ta den i bruk: Ring! Send melding! Send mail! Bruk FaceTime eller Skype! Ta kontakt!

Og ha en mild, fin vår!

Dugnad

Ringe en venn?

Ringte en venn.

Står til?

Takk bra.

Driver du med?

Dugnad.

Kult. Mye å gjøre?

Nokså lite. Er hjemme.

Og holder på med?

Holder avstand.

Ellers?

Vasker hender. Venter.

Han også. Jeg også.

Verdens mest stillferdige dugnad.

Holder avstand.

Vasker hender.

Venter.

En jobb som må gjøres.

Vi skal få jobben gjort.

En og en. Sammen.




Nå er det dugnad!

Jeg hater dugnad.

Jeg har aldri likt dugnad. Dugnad er en uting. Dugnad er grov utnyttelse av folk med overdreven pliktfølelse og tilbøyelighet til dårlig samvittighet.

Dugnadsplakat av det vanlige, irriterende optimistiske slaget.
Denne er hentet fra Metodistkirken i Arendal

Dugnad innebærer at man må møte opp på et tidspunkt som ikke passer, sammen med mennesker som man ikke kjenner, eventuelt mennesker som man kjenner, men som man ikke liker, for å utføre et arbeid som man ikke har kompetanse på eller ikke har lyst til å drive med.

Dette for å bidra til drift av lag, foreninger, borettslag, korps eller til og med offentlige institusjoner som man har betalt kontingent, avgift, husleie eller skatt for å benytte seg av.

Dugnad skal være typisk norsk, sies det, og er visstnok en viktig bidragsyter til den norske samhørighetsfølelsen, ja til selveste folkesjela vår.

Dette er naturligvis tullball. Vi deltar ikke på dugnad fordi vi føler samhørighet med dem vi dugnaderer sammen med. Vi deltar for å unngå gebyr, tilleggskontingent eller ekstraskatt. Og dessuten fordi vi har vært med på dugnad før, og har hørt hva dugnadistene sier om dem som ikke er med på dugnaden. Vi vil ikke at de skal si sånt om oss. Så vi deltar på dugnaden. Motvillig og uten glede.



Men så var det denne dugnaden, da. Vi er utkalt til nasjonal dugnad. Felles innsats mot Covid-19. Koronadugnad for folkehelsen, mot krise i helsevesenet og for å hindre unødvendige dødsfall.

Denne dugnaden vil jeg være med på. Denne fighten vil jeg være med på å ta. Ikke som del av en heftig sosialiserende dugnadsgjeng, men hjemme hos meg selv. Mest mulig på avstand fra andre, faktisk. Med rene hender og klare tanker. Jeg vil yte mitt lille bidrag for å begrense spredningen av det nye viruset.

Sosial kan jeg være siden. Kanskje blir jeg med på en rydde-dugnad i nabolaget også når dette er over, hvem vet. Mer eller mindre motvillig. Men først skal jeg være med på tidenes mest stillferdige dugnad:

Sitt stille i båten, ikke gå dit folk samles, hold hendene rene og hjertet varmt.

Denne dugnaden må alle være med på. Med fullt trøkk. Med glede!

Selvfølgelig er jeg med på dugnaden!

Viruset er her. Skal vi være redde?

For en drøy måned siden publiserte jeg et dikt som heter «Angst» og en tekst under

Skurken i historien

tittelen «Når pesten truer».

Budskapet var at det nye viruset, det som vi nå alle husker at kalles Covid-19, ikke var noe å engste seg for. Det er ikke Svartedauden som er kommet tilbake, skrev jeg.

Det mener jeg fortsatt, og i den flommen av informasjon som kommer om epidemien, mener jeg å kunne lese at jeg har rett i den oppfatningen.

Det spres raskt
Men: Viruset sprer seg raskt, og selv om det bare er en liten andel av dem som smittes som får kraftige symptomer, så er det noen få som blir virkelig syke. De lærde strides om hvorvidt dødeligheten er høyere enn ved vanlig influensa, men uansett er det slik at Covid-19 har tatt mange liv rundt i verden. Da gjerne i kombinasjon med lidelser eller svekkelser pasienten hadde fra før. I skrivende stund er det ikke registrert noen dødsfall i Norge, heldigvis.

Nå har myndighetene i landet vår tatt kraftige grep for å bremse farten som viruset spres med. Idrettsarrangementer uten tilskuere. Stengte skoler. Oppfordringer om å la være å reise til utlandet, ikke til Svinesund engang, blir det sagt. Dette har gjort mange mennesker skremt, ikke minst barn, men også mange voksne er utrygge. Informasjonen preges av uttrykk som «folket forstår ikke alvoret», «2,2 millioner kan bli syke», «viruset er sluppet løs i Oslo».

Mange leser bare overskriftene på nyhetssaker, til nød ingresser. Dermed får de ikke med seg informasjonen som er «gjemt» lenger ut i saken. Informasjonen som gjelder hva som gjør situasjonen alvorlig.

Jeg tror man informerer slik for å «skremme» folk til å følge myndighetenes råd, men jeg liker det ikke. Man burde være tydeligere på hva saken egentlig gjelder.

Det trengs sykesenger
Det handler om dette: Selv om de aller fleste som smittes ikke blir alvorlig syke, får helsevesenet store problemer dersom veldig mange smittes veldig fort. Hvis det skjer, vil antallet som må ha behandling på sykehus bli større enn det man har kapasitet til. Helsevesenet vårt er innrettet på normale tider, ikke på en epidemi. For hver pasient som skal legges inn, må en skrives ut. Alle senger er i bruk hele tiden.

Det alvorlige er altså ikke at annenhver nordmann kan bli forkjølet i vår og sommer. De fleste av oss kommer til å merke lite til Covid-19. Men når så mange blir smittet, vil altså den lille prosenten som må på sykehus kanskje føre til at 20 000 mennesker må til sykehusbehandling, og opptil 1700 stykker samtidig. Det er det som blir krise.

Målet for myndighetenes tiltak er derfor å bremse spredningen av viruset, sånn at sykdomstilfellene spres over lengre tid. Da vil de som trenger behandling få den, uten at det fører til at sykehusene blir overfylt. Slag- og hjertepasienter må også ha øyeblikkelig hjelp!

Er det farlig?
Covid-19 er ikke farlig for deg og meg som har normalt god helse.
Men Covid-19 kan være farlig for eldre mennesker, mennesker som allerede er syke eller som er svekket. Dessuten kan viruset bli et stort problem for alle andre som trenger rask og intensiv hjelp på sykehus. Rett og slett fordi det blir for mange pasienter!

Gjør som du får beskjed om!
Jeg vil derfor rette på meg selv: Jeg skrev den 3. februar at det neppe blir flere dødsfall

Idioter på vei til skiløypa

i Norge på grunn av det nye viruset dette året, enn det blir på grunn av trafikkulykker. Jeg tror jeg får rett i det. Men jeg innser at Covid-dødsfallene jo kommer i tillegg til trafikkdødsfallene. Vi må derfor gjøre hva vi kan for at det skal bli så få som mulig. Og vi må unngå at helsevesenet kollapser på grunn av for mange pasienter på en gang.

Når en haug med duster, såkalte skiinteresserte, samlet seg rundt skiløypene i Holmenkollen, stikk i strid med alle oppfordringer fra dem som kan noe om smittefare, da gjorde de sitt beste for at viruset skal bli spredd så fort som mulig. Sånt gjør meg både både oppgitt og sur. Vi må bruke huet!

Derfor slutter jeg meg til oppfordringen:

-         Følg rådene fra helsemyndighetene!

-         Vask hendene med såpe. Ofte!

-         Bruk håndsprit når du ikke har tilgang på vann og såpe!

-         Host i papirlommetørkle (eventuelt i armhulen når du ikke har papir)!

-         Unngå steder der mange mennesker samles!

-         Kutt ut klemmer og håndhilsing for en tid framover!

-         Hold avstand!

Og til slutt: Pust med magen! Det blir litt brysomt, dette her, men jeg holder fast på at det ikke er en ny runde med Svartedauden!

Ingen «musikkvideo», denne gang, men en liten regle, med en konklusjon som nesten er en Margrethe Munthe verdig:



Rimeri om pandemi

Det blåser en vind over verden
en luftbåren virustransport
De sier den har med på ferden
en trussel mot samfunnet vårt



Til tross for at få blir svært dårlig
må helseministeren si
at dette må vi ta alvorlig
- Vi frykter en stygg pandemi!



Men folkets humør blir elendig
når Holmenkoll-porten blir stengt:
- Det er da vel ikke nødvendig
å gjøre regimet så strengt?



Så samles de slik som de pleier
i skauen med pølser og øl
De skåler og herjer og heier
og snubler i spy og i søl



For vi er et folk av eksperter
på klima og virus og ski                   
Og får vi et pålegg som smerter --                        
så blåser vi glatt i det, vi! 



Det kan jo bli avklart med tiden
at det ikke var grunn til panikk
Men muligens angrer vi siden
når vi har sett hvor galt det gikk



Så derfor, vask hender med såpe!
Styr unna der folk samles tett
Så kan vi en dag, vil jeg håpe
Slå fast at: - Det år’na seg, gett!!

Om sitronsaft, bankran og klimadebatt

For det første: Jeg er sur på Jon Niklas Rønning. 

Denne uken hadde jeg tenkt å skrive, framføre og publisere en bitende hatsk og ironisk vise. Den skulle handle om Jan Hanvold og Visjon-gjengen hans og deres åndelige vaksinasjonsmetode mot koronavirus. Vaksine til en dyr pris, javel, men hva er vel en innsats 2020 kroner per hode, når gevinsten er beskyttelse fra Gud og selveste Jan Hanvold mot tett nese grunnet kinesiske mikroorganismer?

Så kom altså den skjeggete gitarhumoristen meg i forkjøpet. På P4. Med flere hundre tusen lyttere. Og her sitter jeg og surrer på en nesten hemmelig blogg. Konkurransen er tapt i utgangspunktet. Så jeg er sur. På Jon Niklas Rønning. Og på P4.

Mannen med sitronmasken

Vel. Det finnes jo annet å ta tak i. I stedet for en nidvise om de tilsynelatende vellykkede svindlerne i Visjon Norge ble det derfor denne uken en skillingsvise om den fullstendig mislykkede bankraneren MacArthur Wheeler i stedet.

Wheeler og Dunning-Kruger-effekten har jeg vært inne på før. (Du finner det på Wikipedia, eller  her, eller massevis av andre steder. Bare Google i vei!). Den korte versjonen er denne:

MacArthur Wheeler hadde hørt at sitronsaft kan brukes som usynlig blekk. Det stemmer jo. Flittige lesere av Donald Duck & co har blitt gjort oppmerksomme på det en rekke ganger. Tynn ut litt presset sitron med vann og skriv med en gammeldags penn med pennesplitt. Når skriften tørker, syns den ikke. Men beveg arket over et tent stearinlys (ikke tenn på arket da, Einstein!), og det du skrev kommer til syne på magisk vis.

Wheeler trodde derfor at hvis man gned inn ansiktet med sitronsaft, ville ansiktet bli usynlig. Som tenkt så gjort, på med sitronsaft (fyttirakkern som det sved i øynene!), og så ut for å begå to bankran på samme dag. Han ble til sin store forskrekkelse knepet etter noen timer. Som du ser av bankens overvåkningsbilde, var han ikke blitt usynlig allikevel. «Men jeg brukte jo sitronsaft!» utbrøt den forbløffete arrestanten.

Eksempel på selvsikker, men dårlig maskert bankraner

Psykologen David Dunning ble kjent med den mislykkede bankranerens historie. Han undret seg på om dette var et enestående tilfelle, eller om man kunne finne tendenser til lignende måter å tenke på – eller la være å tenke på – hos mennesker generelt. Sammen med sin kollega Justin Kruger gjennomførte han et forskningsprosjekt og kom til følgende konklusjon:
 Jo mindre en person vet om noe, dess tryggere er han eller hun på sine evner på området. Etter som man tilegner seg kunnskap, får man gradvis mindre tro på seg selv, og først når man virkelig er blitt ekspert, har man fått tilbake mesteparten av selvtilliten. Men like skråsikker som den totalt uvitende er det ingen eksperter som er. Dertil vet de for mye.

David Dunning

Det vanskelige klimaspørsmålet

Jeg skjønner jo at man stiller seg lagelig til for hugg når man viser til Dunning-Kruger-effekten i klimadebatten. Man kan fort virke nedlatende. 
Men likevel, det fortoner seg unektelig som om en god del av de som er mest høyrøstet på «skeptikersiden» i debatten er hardt angrepet av Wheeler-syndromet. De er skråsikre. De er sinte. De skriver harmdirrende innlegg der de avlyser hele klimakrisen. Temperaturen stiger ikke, havnivået

Justin Kruger

stiger ikke, isen tiner ikke, FNs klimapanel er en vits og drivhusgasser er bare et påfunn. Dessuten hjelper det ikke noe hvis Norge kutter i utslippene, fordi vi er så små. Og Kina kommer aldri til å gjøre noe med sine utslipp, så da er det ingen vits uansett. Og dessuten finnes det ingen klimakrise, det er bare noe Al Gore har funnet på.

Det kan virke som om jeg bare sitter og tuller når jeg skriver dette, men dette er altså en ganske edruelig oppsummering av påstandene som kommer fram i disse innleggene. Som veldig sjelden følges opp med henvisninger til noen som har drevet seriøs forskning på klima.

Og når en lattermild Carl I. Hagen legger ut om «den livgivende gassen CO2» som ifølge ham ikke har annen virkning på naturen enn å føre til at plantene trives bedre, da undres man jo på om en av Norges mest kjente politikere baserer sine synspunkter på det han finner i Donald Duck & co.

Tobakk er skadelig. Jorden er rund. Global oppvarming er et faktum. Menneskelig aktivitet er en betydelig del av årsaken til den globale oppvarmingen. Vi kommer ikke utenom det. Sveinung Rotevatn sa det kort og fyndig på slutten av en mediedebatt nylig, da han sa noe slikt som dette: «Jeg diskuterer gjerne hvilke tiltak som har best effekt mot klimakrisen, om økonomiske eller andre utfordringer vi måtte få på grunn av dette. Men jeg diskuterer ikke om jorden er flat.»

Etter oss…?

Madame de Pompadour var «offisiell elskerinne» til kong Ludvig XV av Frankrike noen få tiår før den franske revolusjon. (Man holdt seg med slike ved det franske hoff den gang.) Hun var også en kvinne med betydelig politisk makt. Og som de fleste vet, var det politiske systemet i Frankrike på syttenhundretallet preget av store sosiale forskjeller. Det var nød og fattigdom blant mange, det var overdådig luksus og fråtsing hos overklassen. Og revolusjonen var underveis.

Madame de Pompadour

Madame de Pompadour så hva som måtte komme. Det ville ikke bli hyggelig for slike som henne. Men hun var smart nok til å se at revolusjonen nok ikke kom på noen år ennå. Ikke før etter hennes tid, altså. Og hun uttrykte det i en talemåte som alle kjenner, men som svært få er villige til å ta konsekvensen av:

-        Etter oss kommer syndfloden!

Madame de Pompadour innså at det samfunnet hun levde på toppen av ikke var bærekraftig. Men hun valgte å se bort fra det. Hun lot neste generasjon ta støyten. Hun huskes med liten ære.

Vi som lever i verden i 2020, vi vet også at den måten vi har innrettet oss på, ikke er bærekraftig. Og nå er det hele planeten det gjelder, ikke bare en liten, fransk maktelite. Vi kan ikke fortsette å krangle om temperaturstigning til vannet når oss til halsen. Vi må ta tak. En varmere klode må vi leve med, den saken er allerede klar. Men vi kan fortsatt begrense virkningene for dem som kommer etter oss. La oss gjøre det, i stedet for å vente på syndfloden!

Får jeg en skilling, så får du en sang
Gir du meg to, gjør jeg sangen min lang
Min sang er om sannhet og ikke om lyv
Jeg synger om tidenes dummeste tyv

MacArthur Wheeler, en bankraner fra
Den store by Pittsburgh i Amerika
Han var en banditt av den simpleste sort
Men heldigvis ble karrieren hans kort

Et bankran var planen som han hadde lagt
Han ønsket seg mest en usynlighetsdrakt
For er man usynlig, da går det ‘sku glatt
Å flykte med byttet og ikke bli tatt

Mac Arthur Wheeler var trygg på sin plan
Å bli helt usynlig, det burde gå an
Smør inn med sitronsaft, ditt ansikt blir vekk
Sitronsaft, det er jo usynlighetsblekk!

Så gikk han til banken med skyter og sekk
Han fylte opp sekken og skyndte seg vekk
Men to timer senere var alt forbi
Han ble knepet av Pittsburghs kriminalpoliti

«Men jeg var usynlig!» gråt raneren da
«Meg skulle det vært helt umulig å ta!
Sitronsaft i ansiktet hadde jeg jo!»
De sa: «Vi har trynet ditt på video!»

Slik går det visst ofte: Den som intet vet
Er skråsikker midt i sin uvitenhet
Han nekter å tro på at jorden er rund
Men tror at tobakken han røyker er sunn

At jordklodens feber er menneskeskapt
Det avviser han både enkelt og kjapt
Carl Ivar har sagt, slipp kun ut CO2
Se, blomster og trær, ja de elsker det jo!

Men havet det stiger, og skogene dør
Planeten har aldri vært varmere før
Man vil jo helst late som intet er galt
Og tro det som hender er ganske normalt

Det ligger til menneskets sjel og natur
Å skyve alt bort, som Madame Pompadour
Hun skjønte at syndfloden var underveis
Men ikke før etter Madame’s siste reis

Moralen i visen, den fatter du lett:
Din mening må bygge på viten og vett
Og krisen, den blir ikke slutt og forbi
Selv om du beskylder meg for hysteri

Vi trenger din hjelp mye mer en du tror
Så ikke min sang om vår elskede jord
skal ende slik viser på skillingstrykk gjør
Med at den som man elsker får feber og dør
   

Galileo Galilei og klimakrisen

Klima? Vil ikke høre! Vil ikke se!

Det er tid for folkeopprør på Facebook. Folkeopprør mot klimahysteri.

Jorden er i ferd med å varmes opp. Så å si alle som forsker på klima er enige om hovedårsaken. FNs klimapanel slår det fast: Årsaken er klimagasser i atmosfæren, først og fremst CO2, som slippes ut på grunn av forbrenning av kull, gass og olje. For den som er villig til å lytte til vitenskapen, er det ingen tvil.

Klart at folk blir bekymret. Og at de gir uttrykk for det. Og det var greit så lenge man kunne nøye seg med det, og si at huffameg, ja den globale oppvarmingen er noe herk, gitt. Kanskje må noen gjøre noe. Vi får håpe det går bra. Det var visst noe som het klimakvoter, kanskje regjeringen kunne kjøpe noen sånne?

Det blir alvor

Så skjedde det etter hvert at alvoret begynte å synke inn. Det var ikke nok å rynke pannen i bekymring, ikke nok å holde kraftfulle taler på internasjonale klimamøter. Etter hvert så det ut til at noen faktisk innså alvoret og bestemte seg for å gjøre noe. Det ble dyrere å slippe ut klimagasser. Vi måtte skrote oljefyren. Det ble stadig mer kostbart å kjøre bil. Bomstasjoner over alt.

Folk som hadde vært bekymret for planetens framtid, ble i stedet mer og mer bekymret for innholdet i sin egen lommebok.

Så ble det for alvor snakk om å avvikle oljevirksomheten. Gåsa som legger Norges gullegg skulle langsomt strupes til døde! Hva var det de hadde funnet på? Og hva var dette snakket om klimaavtrykket som skulle halveres i løpet av de kommende ti årene? Hva med arbeidsplassene? Hva skulle vi leve av?

I femti år har vi levd godt av oljen. Nå går det mot slutten. Vi har visst det lenge, oljealderen varer ikke evig. Vi må ta konsekvensen av det, men det kommer til å gjøre vondt. Det hadde vært så mye lettere om vi bare kunne fortsatt på samme måten i femti år til.

Så ser man seg om, da, etter gode begrunnelser for å slippe unna hestekuren. Kan det være andre grunner til klimaendringene? Klimaet på jorda har jo endret seg gjennom milliarder av år, så det er jo ikke sikkert at det er biler, fly og rapende kyr som er grunnen til at kvikksølvet stiger? Det kan jo være naturlige svingninger?

Og hoppsann! Der dukker det opp en håndfull eksperter som taler FNs klimapanel midt imot. De hevder nettopp det som fortvilte bilister og oljearbeidere ønsker seg: at det vi opplever er naturlige følger av solens aktivitet. Vi har ikke noe å frykte!

Det blir for ubehagelig

Det er to sider ved menneskets personlighet som kommer i spill i en slik situasjon. Den ene er vår bekreftelsestrang, vår «confirmation bias». Vi velger å stole på dem som mener det samme som oss. Det spiller ikke noen rolle om 97 av 100 kloke mennesker mener noe annet, så lenge vi kan finne tre stykker som mener det samme som oss. Vi får vår oppfatning bekreftet og avviser de andre. Vi velger det alternativet som virker mest behagelig for oss selv.

Det andre personlighetstrekket jeg tenker på er Dunning-Kruger-effekten. De amerikanske forskerne som har gitt effekten navn, har vist at de som er aller mest skråsikre i en sak, gjerne er de som vet aller minst om den.

Innpå to hundre tusen mennesker har sluttet seg til «Folkeopprøret mot klimahysteriet» på Facebook. De ser ut til å ha bestemt seg for å nekte å tro på det vitenskapen lærer oss. Kanskje mener de også at jorda er flat, at trollet bor i berget og at kornsirkler lages av gjester fra verdensrommet.

Galileo Galilei var vitenskapsmann. I 1633 ble han dømt av Inkvisisjonen som kjetter og gudsbespotter. Han hadde funnet bevis for at jorden går i bane rundt solen. Og at den ikke er universets sentrum. Han visste hvordan solsystemet fungerte, og han kunne bevise det. Dessverre var kirkens herrer urokkelige i sin tro på det universet de mente at Bibelen beskriver. Galileo ble dømt på grunn av confirmation bias og Dunning-Kruger-effekten, mange hundre år før begrepene var funnet opp.


La vitenskapen vinne

Klimafornekterne er dessverre like skråsikre som Inkvisisjonens herrer var. De putter fingrene i ørene når noen forsøker å forklare virkeligheten for dem. Dokumentasjonen er overveldende, men fordi sannheten er ubehagelig, velger de å se bort fra den.

«Eppur si muove!» sies det at Galilei mumlet da han nedbrutt forlot dem som dømte ham. Det betyr «Den beveger seg nå allikevel, da…»

Slik er det. Den menneskeskapte klimakrisen fortsetter, selv om vi vender ryggen til, holder for ørene og kniper øynene igjen. Temperaturen stiger nå allikevel, da.

Det er allikevel en viktig forskjell på det som hendte i 1633 og det som skjer i vår tid. Prestenes dumhet gikk bare ut over Galilei og hans meningsfeller. Sol, måne og stjerner kunne de ikke gjøre skade på. Men nå er situasjonen slik at vår dumhet kan gjøre ubotelig skade på planeten vi lever på. Derfor er det viktig at vitenskap og vett går av med seieren denne gangen. Selv om det blir ubehagelig.

Galileo Galilei og klimakrisen



En junidag i seksten trettitre
foran mørkemenn i dystre munkehetter
En vismann lå der, tvunget ned på kne
han sverget ved sin Gud:
Jeg er en synder mot ditt bud!
Jeg er en vranglærer, en løgner og en kjetter!



Han visste hva han visste, Galilei:
Det at jorden går i bane rundt vår stjerne
Han visste at vår jord beveger seg ---
Men det at noen vet
Har alltid liten gyldighet
Mot dem som tror, og ser en trussel de vil fjerne!



Han levde i en fjern, forgangen tid
Nå roses Galileos kloke hode
Så er da kanskje tåpers tid forbi?
Dessverre, samme sett
Av mye tro og lite vett
Går nå til felts mot dem som kjemper for vår klode



Når vitenskapen varsler oss fordi
vi gjør et glohett drivhus av planeten,
Da kaller de det klimahysteri
De nekter å forstå
At hvis vi ikke handler nå
Så vil vår fremtid bli forgjeves kamp mot heten


Dessverre, Galileo hadde rett
Han levde mange år i fangenskap, men
han satte ord på det han hadde sett:
At intet hat blant menn
kan være mere voldsomt enn
Uvitenhetens hat mot vitenskapen!



Det føles kanskje best å snu seg bort
og håpe at problemet snart går over
Men havet stiger, isen smelter fort
Og det er dumt, min venn
Å knipe øynene igjen
For intet endres mens man står og sover!