9. april 2020. En fødselsdagshilsen til mor

Molle

Hun var en hånd jeg holdt i, og hun var en velkjent stemme
Hun var et elsket ansikts smil, hun var en trøst der hjemme
Hun var mitt vern, min vokter og min hjelper og min støtte
Hun var min veiviser og los i alle ting jeg møtte

Hun var så trygg og mild og fast, den myke og den strenge
Med ubegrenset kjærlighet som varte evig lenge
Var omsorgsfull til overmål, intens og flott og frodig
Med sneversyn og vidsyn, både engstelig og modig



Tre sønner som sitt livs prosjekt, hun løftet det alene
Han sviktet henne, mannen som hun trodde var den ene
Hun gjorde manns og kvinnes jobb, hun ga oss alt vi trengte
Hva kostet det? Hva ofret hun? Hvor sårt måtte hun lengte?



I huset der vi bodde var det nesten aldri stille
For dørene sto åpne der, hver dag, for den som ville
Der nede i vår kjellerhule møttes vennegjengen
Med høy musikk og latter, gjerne tjue stykk i slengen



Hun møtte dem i døren, og hun hilste dem med glede
Ga gjerne bort en klem til hver av bråkmakerne nede
Og alle kjente Molle, hun var en av gutta, sa de
Ja, Verdenskongen selv kom på spontanvisitter stadig



En litt rettferdig skjebne ville ha belønnet henne
Men karma hjelper lite, når belønningen var denne:
At krepsens klo og gribbens nebb fikk lemleste og rive
Og tiden endte nettopp da hun skulle nyte livet



Nå er alt lenge siden, men hun hun går ved siden av meg
Hun hvisker til meg, minner meg på rådene hun ga meg
Man minnes jo så mye som man så en gang må glemme
Men lengst bevarer jeg den gode lyd av hennes stemme


Molle
9. april 2020


På denne dag er det 80 år siden fremmede styrker invaderte Norge.

Mor med sitt livs prosjekt: Fra venstre:
Olav, Hans, Tor-Even
Far er klippet ut av et annet foto,
og hadde plass i bilderammen
så lenge mor levde...

Men også: På denne dag er det 92 år siden min mor ble født. Tolvårsdagen hennes ble dermed en underlig fødselsdag. De voksne var liksom ikke til stede, har hun fortalt meg, selv om de var der. Hun fikk gratulasjoner og presanger, men alle tenkte på noe annet enn henne. Hun forsto bare delvis hvorfor.

Så fikk hun tenåringstiden under okkupasjonen.

Mor vokste opp på Fen ved Ulefoss, i det som den gang hette Holla kommune. Faren hennes, min morfar, som vi kalte Best, var anleggsarbeider og hvalfanger. En høy, flott kar var han, hyggelig og spøkefull med oss ungene, «kråtteri», som han kalte oss. Og mormor, hun var en slik mormor som alle barn kan drømme om. Blid og bred regjerte hun på kjøkkenet, serverte akkurat det vi ville spise (i enorme mengder!) og strålte av trygghet og kjærlighet. En utstråling som ikke ble svakere til tross for tåken som omga henne, fordi hun kjederøykte South State uten filter.

Mor reiste som så mange andre unge bygdejenter, til byen for å tjene penger, så snart skoledagene var over. Byen var Skien.

Hvordan hun hadde det i denne tiden, vet jeg lite om. Vi snakket ikke så mye om mors barndom og ungdomstid, av en eller annen grunn. Hvis vi spurte, fikk vi naturligvis svar, men da gjaldt det gjerne enkeltepisoder eller rare uttrykk og talemåter som vår familie hadde enerett på, og som ofte hadde sin bakgrunn i en bestemt episode. Som da naboen på Fen (han hette Dyrnes) blånektet for at han hadde sneket tomtegrensa si drøye halvannen meter inn på eiendommen til mormor og Best, helt til Best viste ham hullene der gjerdestolpene hadde stått før.

-         Å. Eg ser det no, sa Dyrnes.

«Eg ser det no, sa Dyrnes» sa vi, hver gang det hadde vært tvil om noe.

Mor traff far i Skien. Far var en superkjekk og sjarmerende kar av god, borgerlig familie, med et godt hode og alle muligheter til å gjøre det bra i livet. Muligheter som han dessverre skuslet bort, vesentlig på grunn av alkohol, men også delvis på grunn av at han konsekvent valgte minste motstands vei når ting var vanskelige. En ekte Peer Gynt, altså. Og som Peer Gynt hadde han sin ‘Solveig’ som satt tålmodig og ventet. Mor hadde så lenge hun levde tatt far tilbake på dagen, dersom han hadde kommet tilbake. Men det gjorde han ikke.

Far forsvant ut av familien en gang tidlig på 1960-tallet og la ikke siden to pinner i kors for å hjelpe oss som var igjen, der vi satt i et stort, gammelt kråkeslott av et sveitserhus, med hybelboere av den tvilsomme sorten og et endeløst oppussingsbehov. Jeg var glad i far, og minnes ham fortsatt med varme, men også med harme, når jeg tenker på hvordan han behandlet mor.

Mor dedikerte sitt liv til sine tre sønner, altså til meg og mine to brødre. Alt hun gjorde, gjorde hun for vår skyld. Forloveden til broren min spurte henne en gang om hvorfor hun ikke hadde giftet seg igjen.

-         Å, det har ikke manglet på tilbud, var svaret. - Men jeg kunne aldri svikte guttene mine!

Mor hjalp til i møbelforretningen til mine farforeldre. Hun kjørte Telemark rundt som handelsreisende, og hun arbeidet som kontoransatt på anlegg. Da kråkeslottet vårt, underforsikret som det var, brant ned en mainatt i 1965, tok hun ansvar, fikk reist et nytt hus i teglstein og kjempet seg videre, med nye, tunge belastninger på økonomien, og med en rygg som etter tre operasjoner ikke skulle trengt å bære slike bører.

Vi tre guttene fikk alt vi trengte. Som oftest mye mer. Av all sorg, motløshet, bitterhet og fortvilelse som mor må ha følt, fikk vi bare se små antydninger. Da vi kom opp i tenårene og begynte å fylle huset med kamerater og støyende musikk, var det ikke annet enn glede og imøtekommenhet å spore hos henne. Da parketten i stua var ‘sandblåst’ etter fire uker med sammenhengende selskapeligheter mens hun hadde ligget på sykehus, passerte det ikke helt uten anmerkninger, det skal sies. Men tilgivelsen satt ikke langt inne.

Jeg kan ikke på noen som helst måte si annet enn at jeg hadde en svært lykkelig barndom og ungdomstid.

Så ble det 1986.

Vi hadde rukket å passere trettiårsmerket alle tre, og vi var flyttet ut, var blitt foreldre. Fortsatt lente vi oss på mor når vi trengte hjelp, og det var ikke helt sjelden, men etter hvert hadde vi lært oss å stå sånn stort sett på egne ben. Selv om vi fortsatt var innhyllet i mors uendelige omsorg.

Nå skulle mor endelig kunnet senke skuldrene og se tilbake på en vel utført jobb som dobbelt- og trippelarbeidende forsørger. I stedet skulle hun kunne glede seg over barnebarna, og kanskje til og med få litt omsorg tilbake. Slik gikk det ikke.

Det 22. september 1986 døde mor av leverkreft, 58 år gammel. Legen hennes nektet helt til det siste å godta diagnosen. Han mente at mor trengte å slanke seg.

Hvis det var karma om å gjøre, hadde mor fortjent en gyllen belønning. Dessverre er ikke verden slik.

Generasjonene passerer. Vi minnes dem som gikk før oss. Jeg minnes Herdis Bergljot ‘Molle’ Graasvold, født Bøe. Jeg minnes henne med kjærlighet og takknemlighet. Takk, mor!