Om sitronsaft, bankran og klimadebatt

For det første: Jeg er sur på Jon Niklas Rønning. 

Denne uken hadde jeg tenkt å skrive, framføre og publisere en bitende hatsk og ironisk vise. Den skulle handle om Jan Hanvold og Visjon-gjengen hans og deres åndelige vaksinasjonsmetode mot koronavirus. Vaksine til en dyr pris, javel, men hva er vel en innsats 2020 kroner per hode, når gevinsten er beskyttelse fra Gud og selveste Jan Hanvold mot tett nese grunnet kinesiske mikroorganismer?

Så kom altså den skjeggete gitarhumoristen meg i forkjøpet. På P4. Med flere hundre tusen lyttere. Og her sitter jeg og surrer på en nesten hemmelig blogg. Konkurransen er tapt i utgangspunktet. Så jeg er sur. På Jon Niklas Rønning. Og på P4.

Mannen med sitronmasken

Vel. Det finnes jo annet å ta tak i. I stedet for en nidvise om de tilsynelatende vellykkede svindlerne i Visjon Norge ble det derfor denne uken en skillingsvise om den fullstendig mislykkede bankraneren MacArthur Wheeler i stedet.

Wheeler og Dunning-Kruger-effekten har jeg vært inne på før. (Du finner det på Wikipedia, eller  her, eller massevis av andre steder. Bare Google i vei!). Den korte versjonen er denne:

MacArthur Wheeler hadde hørt at sitronsaft kan brukes som usynlig blekk. Det stemmer jo. Flittige lesere av Donald Duck & co har blitt gjort oppmerksomme på det en rekke ganger. Tynn ut litt presset sitron med vann og skriv med en gammeldags penn med pennesplitt. Når skriften tørker, syns den ikke. Men beveg arket over et tent stearinlys (ikke tenn på arket da, Einstein!), og det du skrev kommer til syne på magisk vis.

Wheeler trodde derfor at hvis man gned inn ansiktet med sitronsaft, ville ansiktet bli usynlig. Som tenkt så gjort, på med sitronsaft (fyttirakkern som det sved i øynene!), og så ut for å begå to bankran på samme dag. Han ble til sin store forskrekkelse knepet etter noen timer. Som du ser av bankens overvåkningsbilde, var han ikke blitt usynlig allikevel. «Men jeg brukte jo sitronsaft!» utbrøt den forbløffete arrestanten.

Eksempel på selvsikker, men dårlig maskert bankraner

Psykologen David Dunning ble kjent med den mislykkede bankranerens historie. Han undret seg på om dette var et enestående tilfelle, eller om man kunne finne tendenser til lignende måter å tenke på – eller la være å tenke på – hos mennesker generelt. Sammen med sin kollega Justin Kruger gjennomførte han et forskningsprosjekt og kom til følgende konklusjon:
 Jo mindre en person vet om noe, dess tryggere er han eller hun på sine evner på området. Etter som man tilegner seg kunnskap, får man gradvis mindre tro på seg selv, og først når man virkelig er blitt ekspert, har man fått tilbake mesteparten av selvtilliten. Men like skråsikker som den totalt uvitende er det ingen eksperter som er. Dertil vet de for mye.

David Dunning

Det vanskelige klimaspørsmålet

Jeg skjønner jo at man stiller seg lagelig til for hugg når man viser til Dunning-Kruger-effekten i klimadebatten. Man kan fort virke nedlatende. 
Men likevel, det fortoner seg unektelig som om en god del av de som er mest høyrøstet på «skeptikersiden» i debatten er hardt angrepet av Wheeler-syndromet. De er skråsikre. De er sinte. De skriver harmdirrende innlegg der de avlyser hele klimakrisen. Temperaturen stiger ikke, havnivået

Justin Kruger

stiger ikke, isen tiner ikke, FNs klimapanel er en vits og drivhusgasser er bare et påfunn. Dessuten hjelper det ikke noe hvis Norge kutter i utslippene, fordi vi er så små. Og Kina kommer aldri til å gjøre noe med sine utslipp, så da er det ingen vits uansett. Og dessuten finnes det ingen klimakrise, det er bare noe Al Gore har funnet på.

Det kan virke som om jeg bare sitter og tuller når jeg skriver dette, men dette er altså en ganske edruelig oppsummering av påstandene som kommer fram i disse innleggene. Som veldig sjelden følges opp med henvisninger til noen som har drevet seriøs forskning på klima.

Og når en lattermild Carl I. Hagen legger ut om «den livgivende gassen CO2» som ifølge ham ikke har annen virkning på naturen enn å føre til at plantene trives bedre, da undres man jo på om en av Norges mest kjente politikere baserer sine synspunkter på det han finner i Donald Duck & co.

Tobakk er skadelig. Jorden er rund. Global oppvarming er et faktum. Menneskelig aktivitet er en betydelig del av årsaken til den globale oppvarmingen. Vi kommer ikke utenom det. Sveinung Rotevatn sa det kort og fyndig på slutten av en mediedebatt nylig, da han sa noe slikt som dette: «Jeg diskuterer gjerne hvilke tiltak som har best effekt mot klimakrisen, om økonomiske eller andre utfordringer vi måtte få på grunn av dette. Men jeg diskuterer ikke om jorden er flat.»

Etter oss…?

Madame de Pompadour var «offisiell elskerinne» til kong Ludvig XV av Frankrike noen få tiår før den franske revolusjon. (Man holdt seg med slike ved det franske hoff den gang.) Hun var også en kvinne med betydelig politisk makt. Og som de fleste vet, var det politiske systemet i Frankrike på syttenhundretallet preget av store sosiale forskjeller. Det var nød og fattigdom blant mange, det var overdådig luksus og fråtsing hos overklassen. Og revolusjonen var underveis.

Madame de Pompadour

Madame de Pompadour så hva som måtte komme. Det ville ikke bli hyggelig for slike som henne. Men hun var smart nok til å se at revolusjonen nok ikke kom på noen år ennå. Ikke før etter hennes tid, altså. Og hun uttrykte det i en talemåte som alle kjenner, men som svært få er villige til å ta konsekvensen av:

-        Etter oss kommer syndfloden!

Madame de Pompadour innså at det samfunnet hun levde på toppen av ikke var bærekraftig. Men hun valgte å se bort fra det. Hun lot neste generasjon ta støyten. Hun huskes med liten ære.

Vi som lever i verden i 2020, vi vet også at den måten vi har innrettet oss på, ikke er bærekraftig. Og nå er det hele planeten det gjelder, ikke bare en liten, fransk maktelite. Vi kan ikke fortsette å krangle om temperaturstigning til vannet når oss til halsen. Vi må ta tak. En varmere klode må vi leve med, den saken er allerede klar. Men vi kan fortsatt begrense virkningene for dem som kommer etter oss. La oss gjøre det, i stedet for å vente på syndfloden!

Får jeg en skilling, så får du en sang
Gir du meg to, gjør jeg sangen min lang
Min sang er om sannhet og ikke om lyv
Jeg synger om tidenes dummeste tyv

MacArthur Wheeler, en bankraner fra
Den store by Pittsburgh i Amerika
Han var en banditt av den simpleste sort
Men heldigvis ble karrieren hans kort

Et bankran var planen som han hadde lagt
Han ønsket seg mest en usynlighetsdrakt
For er man usynlig, da går det ‘sku glatt
Å flykte med byttet og ikke bli tatt

Mac Arthur Wheeler var trygg på sin plan
Å bli helt usynlig, det burde gå an
Smør inn med sitronsaft, ditt ansikt blir vekk
Sitronsaft, det er jo usynlighetsblekk!

Så gikk han til banken med skyter og sekk
Han fylte opp sekken og skyndte seg vekk
Men to timer senere var alt forbi
Han ble knepet av Pittsburghs kriminalpoliti

«Men jeg var usynlig!» gråt raneren da
«Meg skulle det vært helt umulig å ta!
Sitronsaft i ansiktet hadde jeg jo!»
De sa: «Vi har trynet ditt på video!»

Slik går det visst ofte: Den som intet vet
Er skråsikker midt i sin uvitenhet
Han nekter å tro på at jorden er rund
Men tror at tobakken han røyker er sunn

At jordklodens feber er menneskeskapt
Det avviser han både enkelt og kjapt
Carl Ivar har sagt, slipp kun ut CO2
Se, blomster og trær, ja de elsker det jo!

Men havet det stiger, og skogene dør
Planeten har aldri vært varmere før
Man vil jo helst late som intet er galt
Og tro det som hender er ganske normalt

Det ligger til menneskets sjel og natur
Å skyve alt bort, som Madame Pompadour
Hun skjønte at syndfloden var underveis
Men ikke før etter Madame’s siste reis

Moralen i visen, den fatter du lett:
Din mening må bygge på viten og vett
Og krisen, den blir ikke slutt og forbi
Selv om du beskylder meg for hysteri

Vi trenger din hjelp mye mer en du tror
Så ikke min sang om vår elskede jord
skal ende slik viser på skillingstrykk gjør
Med at den som man elsker får feber og dør