Etter pandemien

En dag vil den onde mikroben forsvinne
Kan vi da igjen ses
uten stikket av skrekk?
Vil du gi meg en varsom berøring på kinnet?
Vil du ta meg i hånden
eller vil du se vekk?



Tør vi da la en ukjent få plass til å være
Midt blant oss i kretsen
og bli møtt uten frykt?
Kan vi våge å bli både varme og nære?
Eller føles to meters
distanse mer trygt?



Kan barna få leke, kan folk komme sammen
og dele sin glede
i en varm sommerkveld?
For hvis ikke, ja da vil koronaen jammen  
få se at dens arbeid
er kronet med hell!




Så, når kampen er vunnet, når krigen er over
Da ønsker jeg derfor
det er dette vi gjør:
At vi tar våre venner i hånden og lover
mange flere og varmere
klemmer enn før!

Hva skjer når det hele er over?



Jeg har skrevet om korona-pandemien noen ganger. Det har naturligvis ikke vært til å komme utenom denne våren. Jeg har også nevnt at jeg har endret syn på dette virusutbruddet. Jeg startet med å være kjepphøy i begynnelsen, henviste til vanlig influensa som tar mange liv her i landet hvert år uten å få store overskrifter. Gradvis har jeg innsett at denne pandemien er noe annet enn et utbrudd av vanlig sesonginfluensa.

Når dette skrives, er det registrert nesten to millioner smittede på verdensbasis. Mer enn 125 000 er døde som følge av at de er blitt smittet med Covid-19-viruset.

I Norge ser det ut til at vi har passert toppen av smittekurven. Antall innlagte på sykehus her i landet har bikket under 200 for første gang på tre og en halv uke. Det gir håp.



Stengt og lukket

Den siste drøye måneden har vært en merkelig tid. Skolene er stengt. Barnehagene er stengt. Landet er også stengt. Flyene går ikke, fergene til utlandet går ikke. Hytteforbud er innført.

Mange butikker er stengt. På Rema og Kiwi sitter kassapersonalet bak pleksiglassruter, mens vi tasser omkring i butikken med antibaciserte hender iført engangshansker og bare gleder oss til å komme ut i friluft.

KIWI moterer pleksiglass til beskyttelse for personalet

Når vi går på fortauet, passer vi på å se langt fram, slik at vi kan planlegge kursen. Møter vi noen, legger vi inn en omgående manøver, slik at vi unngår å komme nærmere den fremmede enn to meter. Og dersom den fremmede skulle vise ikke å være en fremmed, men en vi kjenner, spanderer vi et unnskyldende smil og en liten latter, men passer på å holde oss de reglementerte to meter unna allikevel.

Når vi omsider kommer inn der vi bor, går turen rett inn på badet for å vaske hendene. Grundig, slik vi har sett på instruksjonsvideoer på TV. Vi brukte håndsprit på vei inn i butikken og på vei ut av butikken, men allikevel. Først da kan vi slappe av litt og sette oss foran TV. Både Nyhetskanalen og NRK holder oss fortløpende oppdatert om pandemiens utvikling fra time til time. Vi får siste nytt om smittetall, dødstall, risikogrupper, følgesykdommer, prognoser for utviklingen av sykdommen på verdensbasis.

Og vi får nyheter om økonomien. Økonomien, som det ikke har vært verre med siden det store krakket i 1929 og de derpå følgende harde, tunge trettiåra.

Det føles ikke godt. Vi forstår at nedstengning av skoler, barnehager, barer, frisørsalonger og danskeferger er nødvendig i denne situasjonen, men det føles ikke godt.

Men nettopp fordi vi forstår at de strenge tiltakene er nødvendige, er vi nøye med å følge dem opp. Vi er rett og slett blitt redde.

Vi er redde for å bli syke. Vi er redde for å spre smitte og bli grunnen til at andre blir syke. Vi er redde for at noen i familien skal bli syke. Vi er redde for økonomien og jobben og fremtiden generelt. Vi er redde hele tiden.



Når det er over

Men en dag vil pandemien være over. En dag vil verden, Norge inkludert, være ferdig med det marerittet som har fått navnet Covid-19. Til høsten, til våren, eller om ett år. Eller enda senere.

Hva da?

Hvor redde har vi blitt?

Hvor vant har vi blitt til å holde to meters avstand?

Hvor avhengige er vi blitt av antibac?

Tør vi å ta hverandre i hånden?

Tør vi gi en klem til en venn vi ikke har sett på lenge?

Avstand

Eller har angsten for viruset blitt en ryggmargsrefleks, så vi fortsetter å gå omveier på fortauet, fortsetter å desinfisere hendene ti ganger om dagen og fortsetter å gjemme butikkansatte bak tykke vinduer av pleksiglass?

I så fall har koronaviruset vunnet, og vi har tapt.

Derfor er det ikke nok at skolene åpner igjen, at barnehagene åpner igjen, at frisører og fysioterapeuter kommer tilbake på jobb.

Pandemien er ikke over før den dagen jeg, uten frykt, kan storme bort til en gammel venn jeg møter på fortauet, gi vedkommende en diger bamseklem og utbryte: «Så fint å se deg igjen!».

Først da er pandemien over. Det kan ta tid.