Om en lærertabbe og juleharme på internett

Jeg har mange ganger dummet meg ut ved å snakke (eller skrive) før jeg har tenkt meg om. Hver gang prøver jeg å lære av tabben, og jeg håper jeg har blitt litt klokere etter som årene har gått.

I disse førjulstider med hissige julediskusjoner på sosiale medier, har jeg følelsen av at mange fjesbokister og tvitrere gjør den samme feilen: De skriver på innpust, uten å ta to åndedrag for å sjekke om det de reagerer så sterkt imot, faktisk er slik de tror.

Mens jeg funderer slik, kommer jeg til å huske på en gang jeg dummet meg ut på den måten. Akkurat den gangen var det kanskje ikke bare min skyld, men hadde jeg vært litt klokere, hadde jeg muligens unngått å lage en vanskelig situasjon for en elleveåring.

Dette skjedde i 1974. Jeg hadde fått min første lærerjobb denne høsten, som årsvikar for en femteklasse.

Vi fant tonen raskt, elevene og jeg, og vi hadde det svært så hyggelig hele høsten. Så var det en dag i begynnelsen av desember da jeg hadde gitt elevene en tegneoppgave: Tegn juletreet deres slik du gjerne vil at det skal se ut! (Antakelig var jeg dårlig forberedt denne dagen, og hadde ikke noe mer originalt å sette klassen til i formingstimen).

Elevene hadde ikke noe imot oppgaven, så det ut til, original eller ikke. De satte i gang med

fargestifter og godt humør, alle sammen. Alle unntatt én.

Denne gutten, vi kan jo kalle ham Bjarne, ville ikke tegne. Da jeg tok en inspeksjonsrunde i klasserommet sånn midtveis i timen, oppdaget jeg at Bjarnes tegneark fortsatt var hvitt som julesnø. Jeg ble litt irritert.

«Neimen, Bjarne, da! Nå må du skjerpe deg! Sett i gang med tegningen!»
«Nei!» svarte femteklassingen. «Jeg vil ikke!»

Nå var det ikke første gang jeg hadde trøbbel med å få satt Bjarne i gang med skolearbeidet. Han var en hyggelig gutt, men av og til satte han seg på bakbeina som det staeste esel, og lot seg ikke rikke. 

Jeg tok sats og forsøkte igjen:

«Her er det ingen ting som heter ‘vil ikke’! Sett i gang»

«Nei!» var det korte svaret fra den trassige elleveåringen.

Det fulgte en kort sekvens da Bjarne og jeg lekte Jo-Nei-leken, før jeg ble oppmerksom på at resten av klassen hadde tatt Bjarnes parti, helt åpenlyst og stikk i strid med alt jeg var vant til. «Ikke gjør det, Bjarne! Blås i det! Bare la være!» kom det, heftig og kraftig fra flere kanter av klasserommet. Jeg skjønte ingen ting. Jeg skjønte heller ikke hvorfor Bjarne var ildrød i ansiktet, og hvorfor tårene sto i øynene hans.

Da kom det fra Rolf, som satt bak den nå nesten gråtkvalte protestanten: «Lærer, vet ikke du det, eller?»

«Hva er det jeg ikke vet?»

«At Bjarnes familie er Jehovas Vitner?»

Jeg visste ikke det. Noen hadde glemt å fortelle meg det da jeg overtok klassen.

Lærer’ns ord er lov. Sånn var det i klassen vår. Lærer’n er sjefen. Men Bjarne hadde en sjef som bestemte mer enn meg. Fra han var liten hadde han lært at det å feire jul og fødselsdager er hedenske skikker, Satans verk og synd i Jehovas øyne. Og der sto jeg og prøvde å tvinge ham til å gjøre noe som ville vekke raseri både hos foreldrene hans og hos hans herre i himmelen.

Å kjøre over Bjarnes barnetro og prøve å tvinge ham til å gjøre noe han hadde lært at var en synd, det var et overtramp. Men et overtramp jeg begikk fordi det var en viktig informasjon jeg ikke hadde fått.

Menneskers religiøse tro stikker dypt. Og uansett gudstro skal folk møtes med respekt. Men hvordan de formidler sitt livssyn til sine barn, det tillater jeg meg å ha en mening om. Og det å se en elleveåring i desperat fortvilelse og redsel for å gjøre noe som kunne føre til hans undergang i Harmageddon, det var en skremmende opplevelse. Religiøs indoktrinering av barn, uansett religion, er overgrep. Punktum.

Skolen i Seljord prøver å behandle sine elever på en inkluderende måte og ikke begå feil av den typen som jeg gjorde i 1974. De forsøker for eksempel å inkludere barn fra menigheter som Jehovas Vitner. Eller fra religioner som ikke feirer jul. Da er det naturligvis noen mennesker som reagerer allergisk. «Vi visste det nok!» sier de. «Nå skal de ta fra oss julefeiringen også, innvandrerne!» Internettet dirrer av harme. Til og med fra regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter kommer det forargete meldinger. Det tvitres og deles på Facebook så pc-er og mobiltelefoner går varme. «Knefall for andre religioner», sier noen. «Vi utsletter våre tradisjoner», sier andre. «Landet blir avkristnet på grunn av innvandringen», påstår enkelte.

Ingen av delene stemmer. 

For å ta julen som eksempel: Overalt rundt oss vrimler det av julegater, julepynt og julenisser. Julemusikken klinger fra flere og flere dab-kanaler for hvert år som går, med oppstart midt i november. Julehandelen går så det suser. Landets mange artister kappes om å besøke flest mulig kirker og samfunnshus med sine julekonserter. Det er jul hvor vi snur oss, og det har ikke blitt mindre jul i løpet av de drøye seksti år jeg kan huske tilbake, snarere tvert imot.

Det at man viser respekt og er inkluderende overfor mennesker med andre religioner og tradisjoner, det er ikke unnfallenhet. Det er vanlig, god folkeskikk.

Julefeiringen er ikke truet. Men hvor mange som tar det kristne budskapet på alvor og virkelig lar det prege sin julefeiring, det kan man saktens lure på.

At samfunnet vårt har blitt sekularisert i løpet av de siste hundre årene, kan det neppe være tvil om. Eller ‘avkristnet’, som Olaug Bollestad ville ha sagt det. Jesu unnfangelse var det visst postbudet som sto for, ser vi på Postens nye TV-reklame. Julegaver kjøpes i dynger, men kirkene fylles først på julaften, når varehusene er stengt. Stadig flere opplever juletiden som en fest, og ikke som en høytid. Tror jeg. Men det skal ikke asylsøkerne ha skylden for.

Her i det rike vesten lever vi i støyende og glorete overflod. Vi bruker og kaster, overdriver og overspiser. Amerikanske nisser med colaflasker sier ho-ho-ho! og blunker lurt til oss for å få oss til å kjøpe enda litt mer, mer cola og mer av alt annet. Kredittkortene har travle tider. Det er det kommersielle kjøpekaoset som har forandret måten vi markerer juletiden på, og som gjør at budskapet om tømmermanns-sønnen som fødtes i Betlehem blir redusert til en masseprodusert julekrybbe i plast. Med digital spilledåse.

For dem som ønsker at juletiden skal ha et dypere innhold enn det innholdet som finnes i flaskene med juleøl og akevitt, kan det være vanskelig å finne ro til ettertanke i støyen fra nissenes ho-ho-ho! og flerstemt juleglede fra de spontanreligiøse popartistene. Men respekt fortjener de, de som søker en mening, og verdighet rundt sin feiring bør de få ha. Det være seg enten det nå er hanukka, divali, Krist-messe eller midtvintersblot de markerer på den mørke tiden av året.

Og én ting er sikkert: Vår glorete, rødfargete julefeiring vil bestå her hjemme på berget så lenge vi kan skue framover, med en velfødd og blunkende colanisse i spissen for begivenhetene. Vær trygg på det!

Fortsatt god førjulstid!