Snart vår

"Snart vår 2" Silketrykk av Lene Aabjørnsrød.

 Hentet fra Galleri Osebros hjemmeside

Naturen er veldig tvilrådig for tiden

Hva skal de nærmeste ukene gi?

Skal de svulmende knoppene spares til siden,

Eller briste ut i

et jublende lysegrønt fyrverkeri?

Skal en isnende kuling fra nord

Igjen legge snø over stivfrossen jord?

Det går mot april nå

Nå er det på tide

Naturen forstår:

Snart vår!



Du hadde en tid med frostbitt i sinnet

Solen var maktesløs, hjertet var fryst

Og de iskalde tankene herjet der inne

Mens ditt hjertes lyst

var varmende vind fra en palmevokst kyst

Lot du kulden der inne få tak

helt til du ble frossen og stivnet og svak?

Hvor hen går din vei nå?

Det er snart på tide

Du ser og forstår:

Snart vår!



Se, bjerkene står der, hvite og ranke

Stamme ved stamme, i visshet og tro

Og du møtte en venn, en som fattet din tanke

Som så og forsto:

Du ble knuget og knust av en isnende klo

Men hun mildnet ditt sinn med et smil

Og hun lovet deg, helt uten tvil:

Den kan ikke stanses,

Snart føler du varmen

Den kommer hvert år:

Snart vår!



Vår i vente

Årstidene skifter, varme veksler med kulde, stille veksler med storm. Rundt oss og i oss. Kulden kan komme innenfra eller utenfra, men uansett: Våren lar seg ikke stoppe!

Lene Aabjørnsrøds vakre silketrykk minner meg om det hver gang jeg ser på det, og har inspirert denne ukas dikt. Jeg håper Lene ikke har noe imot at jeg bruker hennes trykk «Snart vår 2» som illustrasjon til diktet.

Mot varmere tider

Våren er i full virksomhet her i Grenland hvor jeg bor, vårblomstene titter fram og de første busker og hekker har våget å gro fram små museører av noen blader. Bare den gode, milde aprillufta kommer som et gledespust fra sør, vil nok våren slå til for alvor!

På våre kanter har vi en vinter bak oss som har vært fuktig og mild. Det var ikke mange dagene med snø på bakken. Men noen mil herfra, oppe i fjellet, ligger snøen i fonner, hvit og innbydende. Venter på påskegjestene…

Men dit kan vi ikke dra. Koronastengt.

Ikke glemklimakampen

På facebookfeeden min er klimadebatten blitt mindre dominerende. Både Folkeopprør og Folkeopprør mot folkeopprør har fått hard kamp om plassen. Nasjonen har en ny fiende å kjempe mot. Alle former for nasjonal dugnad mot virussmitte dominerer. Slik skal det da også være!

Men klimakrisen går ikke over på grunn av en pandemi. Når kampen mot covid-19 er ute av akuttfasen, må kampen for miljøet fortsette! Utslippene i Kina vil snart være tilbake på nivå fra før pandemien, bilene vil rulle på Europas veier som før. Klimafornekterne vil fortsette å late som om ingen ting er i veien, og jobben vi har foran oss, er like stor. Vi må stå på videre!

Vinter i hjertet

Noen ganger har man vinter innvendig, selv om våren er i virksomhet rundt en. Slik er det ikke med meg nå for tiden, men jeg har opplevd slike tider. Når vinterstormene huserer i sjelen, er det ikke lett å tro på at våren vil komme. Men noen ganger skal det ikke så mye til før vårtegnene begynner å vise seg. Et smil, et vennlig blikk som sier «Jeg forstår!».  En venn som er villig til å lytte.

Både våren i naturen og våren i sjelen oppleves best når man er sammen med andre. Isen tiner liksom raskere da. I disse dager er det fler enn vanlig som må gå våren i møte i sitt eget selskap.

Hvilket forhold vi enn har til digital kommunikasjon, nå er det på tide å ta den i bruk: Ring! Send melding! Send mail! Bruk FaceTime eller Skype! Ta kontakt!

Og ha en mild, fin vår!

Dugnad

Ringe en venn?

Ringte en venn.

Står til?

Takk bra.

Driver du med?

Dugnad.

Kult. Mye å gjøre?

Nokså lite. Er hjemme.

Og holder på med?

Holder avstand.

Ellers?

Vasker hender. Venter.

Han også. Jeg også.

Verdens mest stillferdige dugnad.

Holder avstand.

Vasker hender.

Venter.

En jobb som må gjøres.

Vi skal få jobben gjort.

En og en. Sammen.




Nå er det dugnad!

Jeg hater dugnad.

Jeg har aldri likt dugnad. Dugnad er en uting. Dugnad er grov utnyttelse av folk med overdreven pliktfølelse og tilbøyelighet til dårlig samvittighet.

Dugnadsplakat av det vanlige, irriterende optimistiske slaget.
Denne er hentet fra Metodistkirken i Arendal

Dugnad innebærer at man må møte opp på et tidspunkt som ikke passer, sammen med mennesker som man ikke kjenner, eventuelt mennesker som man kjenner, men som man ikke liker, for å utføre et arbeid som man ikke har kompetanse på eller ikke har lyst til å drive med.

Dette for å bidra til drift av lag, foreninger, borettslag, korps eller til og med offentlige institusjoner som man har betalt kontingent, avgift, husleie eller skatt for å benytte seg av.

Dugnad skal være typisk norsk, sies det, og er visstnok en viktig bidragsyter til den norske samhørighetsfølelsen, ja til selveste folkesjela vår.

Dette er naturligvis tullball. Vi deltar ikke på dugnad fordi vi føler samhørighet med dem vi dugnaderer sammen med. Vi deltar for å unngå gebyr, tilleggskontingent eller ekstraskatt. Og dessuten fordi vi har vært med på dugnad før, og har hørt hva dugnadistene sier om dem som ikke er med på dugnaden. Vi vil ikke at de skal si sånt om oss. Så vi deltar på dugnaden. Motvillig og uten glede.



Men så var det denne dugnaden, da. Vi er utkalt til nasjonal dugnad. Felles innsats mot Covid-19. Koronadugnad for folkehelsen, mot krise i helsevesenet og for å hindre unødvendige dødsfall.

Denne dugnaden vil jeg være med på. Denne fighten vil jeg være med på å ta. Ikke som del av en heftig sosialiserende dugnadsgjeng, men hjemme hos meg selv. Mest mulig på avstand fra andre, faktisk. Med rene hender og klare tanker. Jeg vil yte mitt lille bidrag for å begrense spredningen av det nye viruset.

Sosial kan jeg være siden. Kanskje blir jeg med på en rydde-dugnad i nabolaget også når dette er over, hvem vet. Mer eller mindre motvillig. Men først skal jeg være med på tidenes mest stillferdige dugnad:

Sitt stille i båten, ikke gå dit folk samles, hold hendene rene og hjertet varmt.

Denne dugnaden må alle være med på. Med fullt trøkk. Med glede!

Selvfølgelig er jeg med på dugnaden!

Viruset er her. Skal vi være redde?

For en drøy måned siden publiserte jeg et dikt som heter «Angst» og en tekst under

Skurken i historien

tittelen «Når pesten truer».

Budskapet var at det nye viruset, det som vi nå alle husker at kalles Covid-19, ikke var noe å engste seg for. Det er ikke Svartedauden som er kommet tilbake, skrev jeg.

Det mener jeg fortsatt, og i den flommen av informasjon som kommer om epidemien, mener jeg å kunne lese at jeg har rett i den oppfatningen.

Det spres raskt
Men: Viruset sprer seg raskt, og selv om det bare er en liten andel av dem som smittes som får kraftige symptomer, så er det noen få som blir virkelig syke. De lærde strides om hvorvidt dødeligheten er høyere enn ved vanlig influensa, men uansett er det slik at Covid-19 har tatt mange liv rundt i verden. Da gjerne i kombinasjon med lidelser eller svekkelser pasienten hadde fra før. I skrivende stund er det ikke registrert noen dødsfall i Norge, heldigvis.

Nå har myndighetene i landet vår tatt kraftige grep for å bremse farten som viruset spres med. Idrettsarrangementer uten tilskuere. Stengte skoler. Oppfordringer om å la være å reise til utlandet, ikke til Svinesund engang, blir det sagt. Dette har gjort mange mennesker skremt, ikke minst barn, men også mange voksne er utrygge. Informasjonen preges av uttrykk som «folket forstår ikke alvoret», «2,2 millioner kan bli syke», «viruset er sluppet løs i Oslo».

Mange leser bare overskriftene på nyhetssaker, til nød ingresser. Dermed får de ikke med seg informasjonen som er «gjemt» lenger ut i saken. Informasjonen som gjelder hva som gjør situasjonen alvorlig.

Jeg tror man informerer slik for å «skremme» folk til å følge myndighetenes råd, men jeg liker det ikke. Man burde være tydeligere på hva saken egentlig gjelder.

Det trengs sykesenger
Det handler om dette: Selv om de aller fleste som smittes ikke blir alvorlig syke, får helsevesenet store problemer dersom veldig mange smittes veldig fort. Hvis det skjer, vil antallet som må ha behandling på sykehus bli større enn det man har kapasitet til. Helsevesenet vårt er innrettet på normale tider, ikke på en epidemi. For hver pasient som skal legges inn, må en skrives ut. Alle senger er i bruk hele tiden.

Det alvorlige er altså ikke at annenhver nordmann kan bli forkjølet i vår og sommer. De fleste av oss kommer til å merke lite til Covid-19. Men når så mange blir smittet, vil altså den lille prosenten som må på sykehus kanskje føre til at 20 000 mennesker må til sykehusbehandling, og opptil 1700 stykker samtidig. Det er det som blir krise.

Målet for myndighetenes tiltak er derfor å bremse spredningen av viruset, sånn at sykdomstilfellene spres over lengre tid. Da vil de som trenger behandling få den, uten at det fører til at sykehusene blir overfylt. Slag- og hjertepasienter må også ha øyeblikkelig hjelp!

Er det farlig?
Covid-19 er ikke farlig for deg og meg som har normalt god helse.
Men Covid-19 kan være farlig for eldre mennesker, mennesker som allerede er syke eller som er svekket. Dessuten kan viruset bli et stort problem for alle andre som trenger rask og intensiv hjelp på sykehus. Rett og slett fordi det blir for mange pasienter!

Gjør som du får beskjed om!
Jeg vil derfor rette på meg selv: Jeg skrev den 3. februar at det neppe blir flere dødsfall

Idioter på vei til skiløypa

i Norge på grunn av det nye viruset dette året, enn det blir på grunn av trafikkulykker. Jeg tror jeg får rett i det. Men jeg innser at Covid-dødsfallene jo kommer i tillegg til trafikkdødsfallene. Vi må derfor gjøre hva vi kan for at det skal bli så få som mulig. Og vi må unngå at helsevesenet kollapser på grunn av for mange pasienter på en gang.

Når en haug med duster, såkalte skiinteresserte, samlet seg rundt skiløypene i Holmenkollen, stikk i strid med alle oppfordringer fra dem som kan noe om smittefare, da gjorde de sitt beste for at viruset skal bli spredd så fort som mulig. Sånt gjør meg både både oppgitt og sur. Vi må bruke huet!

Derfor slutter jeg meg til oppfordringen:

-         Følg rådene fra helsemyndighetene!

-         Vask hendene med såpe. Ofte!

-         Bruk håndsprit når du ikke har tilgang på vann og såpe!

-         Host i papirlommetørkle (eventuelt i armhulen når du ikke har papir)!

-         Unngå steder der mange mennesker samles!

-         Kutt ut klemmer og håndhilsing for en tid framover!

-         Hold avstand!

Og til slutt: Pust med magen! Det blir litt brysomt, dette her, men jeg holder fast på at det ikke er en ny runde med Svartedauden!

Ingen «musikkvideo», denne gang, men en liten regle, med en konklusjon som nesten er en Margrethe Munthe verdig:



Rimeri om pandemi

Det blåser en vind over verden
en luftbåren virustransport
De sier den har med på ferden
en trussel mot samfunnet vårt



Til tross for at få blir svært dårlig
må helseministeren si
at dette må vi ta alvorlig
- Vi frykter en stygg pandemi!



Men folkets humør blir elendig
når Holmenkoll-porten blir stengt:
- Det er da vel ikke nødvendig
å gjøre regimet så strengt?



Så samles de slik som de pleier
i skauen med pølser og øl
De skåler og herjer og heier
og snubler i spy og i søl



For vi er et folk av eksperter
på klima og virus og ski                   
Og får vi et pålegg som smerter --                        
så blåser vi glatt i det, vi! 



Det kan jo bli avklart med tiden
at det ikke var grunn til panikk
Men muligens angrer vi siden
når vi har sett hvor galt det gikk



Så derfor, vask hender med såpe!
Styr unna der folk samles tett
Så kan vi en dag, vil jeg håpe
Slå fast at: - Det år’na seg, gett!!

Om sitronsaft, bankran og klimadebatt

For det første: Jeg er sur på Jon Niklas Rønning. 

Denne uken hadde jeg tenkt å skrive, framføre og publisere en bitende hatsk og ironisk vise. Den skulle handle om Jan Hanvold og Visjon-gjengen hans og deres åndelige vaksinasjonsmetode mot koronavirus. Vaksine til en dyr pris, javel, men hva er vel en innsats 2020 kroner per hode, når gevinsten er beskyttelse fra Gud og selveste Jan Hanvold mot tett nese grunnet kinesiske mikroorganismer?

Så kom altså den skjeggete gitarhumoristen meg i forkjøpet. På P4. Med flere hundre tusen lyttere. Og her sitter jeg og surrer på en nesten hemmelig blogg. Konkurransen er tapt i utgangspunktet. Så jeg er sur. På Jon Niklas Rønning. Og på P4.

Mannen med sitronmasken

Vel. Det finnes jo annet å ta tak i. I stedet for en nidvise om de tilsynelatende vellykkede svindlerne i Visjon Norge ble det derfor denne uken en skillingsvise om den fullstendig mislykkede bankraneren MacArthur Wheeler i stedet.

Wheeler og Dunning-Kruger-effekten har jeg vært inne på før. (Du finner det på Wikipedia, eller  her, eller massevis av andre steder. Bare Google i vei!). Den korte versjonen er denne:

MacArthur Wheeler hadde hørt at sitronsaft kan brukes som usynlig blekk. Det stemmer jo. Flittige lesere av Donald Duck & co har blitt gjort oppmerksomme på det en rekke ganger. Tynn ut litt presset sitron med vann og skriv med en gammeldags penn med pennesplitt. Når skriften tørker, syns den ikke. Men beveg arket over et tent stearinlys (ikke tenn på arket da, Einstein!), og det du skrev kommer til syne på magisk vis.

Wheeler trodde derfor at hvis man gned inn ansiktet med sitronsaft, ville ansiktet bli usynlig. Som tenkt så gjort, på med sitronsaft (fyttirakkern som det sved i øynene!), og så ut for å begå to bankran på samme dag. Han ble til sin store forskrekkelse knepet etter noen timer. Som du ser av bankens overvåkningsbilde, var han ikke blitt usynlig allikevel. «Men jeg brukte jo sitronsaft!» utbrøt den forbløffete arrestanten.

Eksempel på selvsikker, men dårlig maskert bankraner

Psykologen David Dunning ble kjent med den mislykkede bankranerens historie. Han undret seg på om dette var et enestående tilfelle, eller om man kunne finne tendenser til lignende måter å tenke på – eller la være å tenke på – hos mennesker generelt. Sammen med sin kollega Justin Kruger gjennomførte han et forskningsprosjekt og kom til følgende konklusjon:
 Jo mindre en person vet om noe, dess tryggere er han eller hun på sine evner på området. Etter som man tilegner seg kunnskap, får man gradvis mindre tro på seg selv, og først når man virkelig er blitt ekspert, har man fått tilbake mesteparten av selvtilliten. Men like skråsikker som den totalt uvitende er det ingen eksperter som er. Dertil vet de for mye.

David Dunning

Det vanskelige klimaspørsmålet

Jeg skjønner jo at man stiller seg lagelig til for hugg når man viser til Dunning-Kruger-effekten i klimadebatten. Man kan fort virke nedlatende. 
Men likevel, det fortoner seg unektelig som om en god del av de som er mest høyrøstet på «skeptikersiden» i debatten er hardt angrepet av Wheeler-syndromet. De er skråsikre. De er sinte. De skriver harmdirrende innlegg der de avlyser hele klimakrisen. Temperaturen stiger ikke, havnivået

Justin Kruger

stiger ikke, isen tiner ikke, FNs klimapanel er en vits og drivhusgasser er bare et påfunn. Dessuten hjelper det ikke noe hvis Norge kutter i utslippene, fordi vi er så små. Og Kina kommer aldri til å gjøre noe med sine utslipp, så da er det ingen vits uansett. Og dessuten finnes det ingen klimakrise, det er bare noe Al Gore har funnet på.

Det kan virke som om jeg bare sitter og tuller når jeg skriver dette, men dette er altså en ganske edruelig oppsummering av påstandene som kommer fram i disse innleggene. Som veldig sjelden følges opp med henvisninger til noen som har drevet seriøs forskning på klima.

Og når en lattermild Carl I. Hagen legger ut om «den livgivende gassen CO2» som ifølge ham ikke har annen virkning på naturen enn å føre til at plantene trives bedre, da undres man jo på om en av Norges mest kjente politikere baserer sine synspunkter på det han finner i Donald Duck & co.

Tobakk er skadelig. Jorden er rund. Global oppvarming er et faktum. Menneskelig aktivitet er en betydelig del av årsaken til den globale oppvarmingen. Vi kommer ikke utenom det. Sveinung Rotevatn sa det kort og fyndig på slutten av en mediedebatt nylig, da han sa noe slikt som dette: «Jeg diskuterer gjerne hvilke tiltak som har best effekt mot klimakrisen, om økonomiske eller andre utfordringer vi måtte få på grunn av dette. Men jeg diskuterer ikke om jorden er flat.»

Etter oss…?

Madame de Pompadour var «offisiell elskerinne» til kong Ludvig XV av Frankrike noen få tiår før den franske revolusjon. (Man holdt seg med slike ved det franske hoff den gang.) Hun var også en kvinne med betydelig politisk makt. Og som de fleste vet, var det politiske systemet i Frankrike på syttenhundretallet preget av store sosiale forskjeller. Det var nød og fattigdom blant mange, det var overdådig luksus og fråtsing hos overklassen. Og revolusjonen var underveis.

Madame de Pompadour

Madame de Pompadour så hva som måtte komme. Det ville ikke bli hyggelig for slike som henne. Men hun var smart nok til å se at revolusjonen nok ikke kom på noen år ennå. Ikke før etter hennes tid, altså. Og hun uttrykte det i en talemåte som alle kjenner, men som svært få er villige til å ta konsekvensen av:

-        Etter oss kommer syndfloden!

Madame de Pompadour innså at det samfunnet hun levde på toppen av ikke var bærekraftig. Men hun valgte å se bort fra det. Hun lot neste generasjon ta støyten. Hun huskes med liten ære.

Vi som lever i verden i 2020, vi vet også at den måten vi har innrettet oss på, ikke er bærekraftig. Og nå er det hele planeten det gjelder, ikke bare en liten, fransk maktelite. Vi kan ikke fortsette å krangle om temperaturstigning til vannet når oss til halsen. Vi må ta tak. En varmere klode må vi leve med, den saken er allerede klar. Men vi kan fortsatt begrense virkningene for dem som kommer etter oss. La oss gjøre det, i stedet for å vente på syndfloden!

Får jeg en skilling, så får du en sang
Gir du meg to, gjør jeg sangen min lang
Min sang er om sannhet og ikke om lyv
Jeg synger om tidenes dummeste tyv

MacArthur Wheeler, en bankraner fra
Den store by Pittsburgh i Amerika
Han var en banditt av den simpleste sort
Men heldigvis ble karrieren hans kort

Et bankran var planen som han hadde lagt
Han ønsket seg mest en usynlighetsdrakt
For er man usynlig, da går det ‘sku glatt
Å flykte med byttet og ikke bli tatt

Mac Arthur Wheeler var trygg på sin plan
Å bli helt usynlig, det burde gå an
Smør inn med sitronsaft, ditt ansikt blir vekk
Sitronsaft, det er jo usynlighetsblekk!

Så gikk han til banken med skyter og sekk
Han fylte opp sekken og skyndte seg vekk
Men to timer senere var alt forbi
Han ble knepet av Pittsburghs kriminalpoliti

«Men jeg var usynlig!» gråt raneren da
«Meg skulle det vært helt umulig å ta!
Sitronsaft i ansiktet hadde jeg jo!»
De sa: «Vi har trynet ditt på video!»

Slik går det visst ofte: Den som intet vet
Er skråsikker midt i sin uvitenhet
Han nekter å tro på at jorden er rund
Men tror at tobakken han røyker er sunn

At jordklodens feber er menneskeskapt
Det avviser han både enkelt og kjapt
Carl Ivar har sagt, slipp kun ut CO2
Se, blomster og trær, ja de elsker det jo!

Men havet det stiger, og skogene dør
Planeten har aldri vært varmere før
Man vil jo helst late som intet er galt
Og tro det som hender er ganske normalt

Det ligger til menneskets sjel og natur
Å skyve alt bort, som Madame Pompadour
Hun skjønte at syndfloden var underveis
Men ikke før etter Madame’s siste reis

Moralen i visen, den fatter du lett:
Din mening må bygge på viten og vett
Og krisen, den blir ikke slutt og forbi
Selv om du beskylder meg for hysteri

Vi trenger din hjelp mye mer en du tror
Så ikke min sang om vår elskede jord
skal ende slik viser på skillingstrykk gjør
Med at den som man elsker får feber og dør