Etter pandemien

En dag vil den onde mikroben forsvinne
Kan vi da igjen ses
uten stikket av skrekk?
Vil du gi meg en varsom berøring på kinnet?
Vil du ta meg i hånden
eller vil du se vekk?



Tør vi da la en ukjent få plass til å være
Midt blant oss i kretsen
og bli møtt uten frykt?
Kan vi våge å bli både varme og nære?
Eller føles to meters
distanse mer trygt?



Kan barna få leke, kan folk komme sammen
og dele sin glede
i en varm sommerkveld?
For hvis ikke, ja da vil koronaen jammen  
få se at dens arbeid
er kronet med hell!




Så, når kampen er vunnet, når krigen er over
Da ønsker jeg derfor
det er dette vi gjør:
At vi tar våre venner i hånden og lover
mange flere og varmere
klemmer enn før!

Hva skjer når det hele er over?



Jeg har skrevet om korona-pandemien noen ganger. Det har naturligvis ikke vært til å komme utenom denne våren. Jeg har også nevnt at jeg har endret syn på dette virusutbruddet. Jeg startet med å være kjepphøy i begynnelsen, henviste til vanlig influensa som tar mange liv her i landet hvert år uten å få store overskrifter. Gradvis har jeg innsett at denne pandemien er noe annet enn et utbrudd av vanlig sesonginfluensa.

Når dette skrives, er det registrert nesten to millioner smittede på verdensbasis. Mer enn 125 000 er døde som følge av at de er blitt smittet med Covid-19-viruset.

I Norge ser det ut til at vi har passert toppen av smittekurven. Antall innlagte på sykehus her i landet har bikket under 200 for første gang på tre og en halv uke. Det gir håp.



Stengt og lukket

Den siste drøye måneden har vært en merkelig tid. Skolene er stengt. Barnehagene er stengt. Landet er også stengt. Flyene går ikke, fergene til utlandet går ikke. Hytteforbud er innført.

Mange butikker er stengt. På Rema og Kiwi sitter kassapersonalet bak pleksiglassruter, mens vi tasser omkring i butikken med antibaciserte hender iført engangshansker og bare gleder oss til å komme ut i friluft.

KIWI moterer pleksiglass til beskyttelse for personalet

Når vi går på fortauet, passer vi på å se langt fram, slik at vi kan planlegge kursen. Møter vi noen, legger vi inn en omgående manøver, slik at vi unngår å komme nærmere den fremmede enn to meter. Og dersom den fremmede skulle vise ikke å være en fremmed, men en vi kjenner, spanderer vi et unnskyldende smil og en liten latter, men passer på å holde oss de reglementerte to meter unna allikevel.

Når vi omsider kommer inn der vi bor, går turen rett inn på badet for å vaske hendene. Grundig, slik vi har sett på instruksjonsvideoer på TV. Vi brukte håndsprit på vei inn i butikken og på vei ut av butikken, men allikevel. Først da kan vi slappe av litt og sette oss foran TV. Både Nyhetskanalen og NRK holder oss fortløpende oppdatert om pandemiens utvikling fra time til time. Vi får siste nytt om smittetall, dødstall, risikogrupper, følgesykdommer, prognoser for utviklingen av sykdommen på verdensbasis.

Og vi får nyheter om økonomien. Økonomien, som det ikke har vært verre med siden det store krakket i 1929 og de derpå følgende harde, tunge trettiåra.

Det føles ikke godt. Vi forstår at nedstengning av skoler, barnehager, barer, frisørsalonger og danskeferger er nødvendig i denne situasjonen, men det føles ikke godt.

Men nettopp fordi vi forstår at de strenge tiltakene er nødvendige, er vi nøye med å følge dem opp. Vi er rett og slett blitt redde.

Vi er redde for å bli syke. Vi er redde for å spre smitte og bli grunnen til at andre blir syke. Vi er redde for at noen i familien skal bli syke. Vi er redde for økonomien og jobben og fremtiden generelt. Vi er redde hele tiden.



Når det er over

Men en dag vil pandemien være over. En dag vil verden, Norge inkludert, være ferdig med det marerittet som har fått navnet Covid-19. Til høsten, til våren, eller om ett år. Eller enda senere.

Hva da?

Hvor redde har vi blitt?

Hvor vant har vi blitt til å holde to meters avstand?

Hvor avhengige er vi blitt av antibac?

Tør vi å ta hverandre i hånden?

Tør vi gi en klem til en venn vi ikke har sett på lenge?

Avstand

Eller har angsten for viruset blitt en ryggmargsrefleks, så vi fortsetter å gå omveier på fortauet, fortsetter å desinfisere hendene ti ganger om dagen og fortsetter å gjemme butikkansatte bak tykke vinduer av pleksiglass?

I så fall har koronaviruset vunnet, og vi har tapt.

Derfor er det ikke nok at skolene åpner igjen, at barnehagene åpner igjen, at frisører og fysioterapeuter kommer tilbake på jobb.

Pandemien er ikke over før den dagen jeg, uten frykt, kan storme bort til en gammel venn jeg møter på fortauet, gi vedkommende en diger bamseklem og utbryte: «Så fint å se deg igjen!».

Først da er pandemien over. Det kan ta tid.

9. april 2020. En fødselsdagshilsen til mor

Molle

Hun var en hånd jeg holdt i, og hun var en velkjent stemme
Hun var et elsket ansikts smil, hun var en trøst der hjemme
Hun var mitt vern, min vokter og min hjelper og min støtte
Hun var min veiviser og los i alle ting jeg møtte

Hun var så trygg og mild og fast, den myke og den strenge
Med ubegrenset kjærlighet som varte evig lenge
Var omsorgsfull til overmål, intens og flott og frodig
Med sneversyn og vidsyn, både engstelig og modig



Tre sønner som sitt livs prosjekt, hun løftet det alene
Han sviktet henne, mannen som hun trodde var den ene
Hun gjorde manns og kvinnes jobb, hun ga oss alt vi trengte
Hva kostet det? Hva ofret hun? Hvor sårt måtte hun lengte?



I huset der vi bodde var det nesten aldri stille
For dørene sto åpne der, hver dag, for den som ville
Der nede i vår kjellerhule møttes vennegjengen
Med høy musikk og latter, gjerne tjue stykk i slengen



Hun møtte dem i døren, og hun hilste dem med glede
Ga gjerne bort en klem til hver av bråkmakerne nede
Og alle kjente Molle, hun var en av gutta, sa de
Ja, Verdenskongen selv kom på spontanvisitter stadig



En litt rettferdig skjebne ville ha belønnet henne
Men karma hjelper lite, når belønningen var denne:
At krepsens klo og gribbens nebb fikk lemleste og rive
Og tiden endte nettopp da hun skulle nyte livet



Nå er alt lenge siden, men hun hun går ved siden av meg
Hun hvisker til meg, minner meg på rådene hun ga meg
Man minnes jo så mye som man så en gang må glemme
Men lengst bevarer jeg den gode lyd av hennes stemme


Molle
9. april 2020


På denne dag er det 80 år siden fremmede styrker invaderte Norge.

Mor med sitt livs prosjekt: Fra venstre:
Olav, Hans, Tor-Even
Far er klippet ut av et annet foto,
og hadde plass i bilderammen
så lenge mor levde...

Men også: På denne dag er det 92 år siden min mor ble født. Tolvårsdagen hennes ble dermed en underlig fødselsdag. De voksne var liksom ikke til stede, har hun fortalt meg, selv om de var der. Hun fikk gratulasjoner og presanger, men alle tenkte på noe annet enn henne. Hun forsto bare delvis hvorfor.

Så fikk hun tenåringstiden under okkupasjonen.

Mor vokste opp på Fen ved Ulefoss, i det som den gang hette Holla kommune. Faren hennes, min morfar, som vi kalte Best, var anleggsarbeider og hvalfanger. En høy, flott kar var han, hyggelig og spøkefull med oss ungene, «kråtteri», som han kalte oss. Og mormor, hun var en slik mormor som alle barn kan drømme om. Blid og bred regjerte hun på kjøkkenet, serverte akkurat det vi ville spise (i enorme mengder!) og strålte av trygghet og kjærlighet. En utstråling som ikke ble svakere til tross for tåken som omga henne, fordi hun kjederøykte South State uten filter.

Mor reiste som så mange andre unge bygdejenter, til byen for å tjene penger, så snart skoledagene var over. Byen var Skien.

Hvordan hun hadde det i denne tiden, vet jeg lite om. Vi snakket ikke så mye om mors barndom og ungdomstid, av en eller annen grunn. Hvis vi spurte, fikk vi naturligvis svar, men da gjaldt det gjerne enkeltepisoder eller rare uttrykk og talemåter som vår familie hadde enerett på, og som ofte hadde sin bakgrunn i en bestemt episode. Som da naboen på Fen (han hette Dyrnes) blånektet for at han hadde sneket tomtegrensa si drøye halvannen meter inn på eiendommen til mormor og Best, helt til Best viste ham hullene der gjerdestolpene hadde stått før.

-         Å. Eg ser det no, sa Dyrnes.

«Eg ser det no, sa Dyrnes» sa vi, hver gang det hadde vært tvil om noe.

Mor traff far i Skien. Far var en superkjekk og sjarmerende kar av god, borgerlig familie, med et godt hode og alle muligheter til å gjøre det bra i livet. Muligheter som han dessverre skuslet bort, vesentlig på grunn av alkohol, men også delvis på grunn av at han konsekvent valgte minste motstands vei når ting var vanskelige. En ekte Peer Gynt, altså. Og som Peer Gynt hadde han sin ‘Solveig’ som satt tålmodig og ventet. Mor hadde så lenge hun levde tatt far tilbake på dagen, dersom han hadde kommet tilbake. Men det gjorde han ikke.

Far forsvant ut av familien en gang tidlig på 1960-tallet og la ikke siden to pinner i kors for å hjelpe oss som var igjen, der vi satt i et stort, gammelt kråkeslott av et sveitserhus, med hybelboere av den tvilsomme sorten og et endeløst oppussingsbehov. Jeg var glad i far, og minnes ham fortsatt med varme, men også med harme, når jeg tenker på hvordan han behandlet mor.

Mor dedikerte sitt liv til sine tre sønner, altså til meg og mine to brødre. Alt hun gjorde, gjorde hun for vår skyld. Forloveden til broren min spurte henne en gang om hvorfor hun ikke hadde giftet seg igjen.

-         Å, det har ikke manglet på tilbud, var svaret. - Men jeg kunne aldri svikte guttene mine!

Mor hjalp til i møbelforretningen til mine farforeldre. Hun kjørte Telemark rundt som handelsreisende, og hun arbeidet som kontoransatt på anlegg. Da kråkeslottet vårt, underforsikret som det var, brant ned en mainatt i 1965, tok hun ansvar, fikk reist et nytt hus i teglstein og kjempet seg videre, med nye, tunge belastninger på økonomien, og med en rygg som etter tre operasjoner ikke skulle trengt å bære slike bører.

Vi tre guttene fikk alt vi trengte. Som oftest mye mer. Av all sorg, motløshet, bitterhet og fortvilelse som mor må ha følt, fikk vi bare se små antydninger. Da vi kom opp i tenårene og begynte å fylle huset med kamerater og støyende musikk, var det ikke annet enn glede og imøtekommenhet å spore hos henne. Da parketten i stua var ‘sandblåst’ etter fire uker med sammenhengende selskapeligheter mens hun hadde ligget på sykehus, passerte det ikke helt uten anmerkninger, det skal sies. Men tilgivelsen satt ikke langt inne.

Jeg kan ikke på noen som helst måte si annet enn at jeg hadde en svært lykkelig barndom og ungdomstid.

Så ble det 1986.

Vi hadde rukket å passere trettiårsmerket alle tre, og vi var flyttet ut, var blitt foreldre. Fortsatt lente vi oss på mor når vi trengte hjelp, og det var ikke helt sjelden, men etter hvert hadde vi lært oss å stå sånn stort sett på egne ben. Selv om vi fortsatt var innhyllet i mors uendelige omsorg.

Nå skulle mor endelig kunnet senke skuldrene og se tilbake på en vel utført jobb som dobbelt- og trippelarbeidende forsørger. I stedet skulle hun kunne glede seg over barnebarna, og kanskje til og med få litt omsorg tilbake. Slik gikk det ikke.

Det 22. september 1986 døde mor av leverkreft, 58 år gammel. Legen hennes nektet helt til det siste å godta diagnosen. Han mente at mor trengte å slanke seg.

Hvis det var karma om å gjøre, hadde mor fortjent en gyllen belønning. Dessverre er ikke verden slik.

Generasjonene passerer. Vi minnes dem som gikk før oss. Jeg minnes Herdis Bergljot ‘Molle’ Graasvold, født Bøe. Jeg minnes henne med kjærlighet og takknemlighet. Takk, mor!