Når pesten truer

- Skjønner du ikke alvoret, eller?


En som jeg kjenner godt var nesten sjokkert over min mangel på interesse. Det var nyhetssending på TV, og temaet var siste nytt om det nye Coronaviruset. Jeg hadde gitt uttrykk for at jeg ikke hadde behov for noen ny oppdatering, ettersom jeg hadde sett to nyhetssendinger allerede denne dagen, i tillegg til at radioen sto på og ga meg påminnelser hver halvtime om sykdomsutbruddet i Kina.

Dagligliv i Wuhan, Kina

Misforstå meg rett. Jeg mener ikke at det er en bagatell når titusener blir syke av et hittil ukjent virus, og når antall dødsfall etter hvert kryper opp mot flere hundre. Men jeg blir litt oppgitt over hvordan saken dekkes i mediene. Man skulle jo tro at vi var utsatt for en ny runde med Svartedauden, og slik er det faktisk ikke. Dette nye viruset føyer seg inn i rekken av virus som gir sykdom som influensa eller lungebetennelse. Noen får en mild forkjølelse, noen blir enn god del dårligere, noen får ordentlig lungebetennelse og et lite antall blir virkelig alvorlig syke. Enkelte dør. Mennesker med dårlig helse eller alderdomssvekkelse er spesielt utsatt. Slik er det med det nye viruset, og slik var det med Hongkongsyken, svineinfluensaen og SARS, for å nevne noen.


Men mediene dekker sykdomsutbruddet etter prinsippet «Coronaviruset minutt for minutt». Fra Hong Kong rapporterer kanalenes utsendinger på direkten om forholdene i Wuhan der viruset først ble oppdaget. Det er viktig å være tett på. Wuhan ligger drøye 900 kilometer nord for Hong Kong, så det blir litt som å stå i Oslo og rapportere om en influensaepidemi i Bodø. Tett på.


Det første dødsfallet forårsaket av det nye viruset, skjer på Filippinene. Det var en kinesisk mann. Straks springer en reporter ut på et fortau i Manila og intervjuer en bekymret innbygger med munnbind. Han spør om hun er bekymret. Det er hun. I bakgrunnen passerer masser av travle mennesker, de aller fleste uten munnbind. Men de er sikkert bekymret, de også.


Til USA får ingen komme for tiden, dersom de har vært i Kina i løpet av de siste ukene. Russland annonserer at reisende fra Kina blir omgående deportert. Listhaug-metoden der, altså.


Som sagt, jeg mener ikke at det er en bagatell når et nytt virus smitter fra dyr til menneske og skaper en epidemi som vi verken har medisiner eller vaksine mot. Men enn så lenge er det lite som tyder på at det nye Coronaviruset er så alvorlig at det vil føre til en internasjonal katastrofe. 


Selv om viruset kommer til Norge, og det gjør det nok, er det grunn til å tro at adskillig flere nordmenn kommer til å miste livet i for eksempel trafikkulykker dette året, enn dem som dør av Coronasyken. Og da har jeg ikke engang nevnt selvmordsepidemien.


Trusler i mengdevis

Det er ikke bare pesten som truer. Selv en enslig kvinne som kommer hjem til Norge fra IS-kalifatets nederlag og flyktningeleirens fornedrelse, selv hun er visst en trussel mot freden, friheten og demokratiet.

Ja da.

Jeg er enig i at den som frivillig har reist inn i krigens land for å delta i kampen mot alt det vi står for, den skal stilles for retten og straffes. IS-kalifatet var bygd på terror, vold og grusomheter, undertrykkelse og ødeleggelse. Har man valgt å stå på den siden, har man så visst noe å stå til rette for.


Men barna har ikke valgt. Det er de voksne som har tatt valgene for dem. Og kvinnen som valgte å komme tilbake til landet, som innrømmer at hun valgte feil og som vil ta ansvaret for det hun har gjort, henne må vi møte med den medmenneskeligheten som ikke fantes i det regimet hun reiste til. Det betyr ikke at vi skal være naive. Vi skal ikke tro alt hun sier. Men vi skal gi henne sjansen til å starte på nytt. Hun blir nok passet på. Vi trenger neppe å være redde for henne.

Russisk soldat. Katten er antakelig en avledningsmanøver

Men russerne må vi visst være redde for igjen. NATO-sjef Jens Stoltenberg står fram på TV med alvorlig ansikt og erklærer at situasjonen i verden er mer spent enn på lenge, og det er visst russerne som er grunnen. Så vi må gjøre som amerikanernes Twitter-president forlanger, og bruke mye mer penger på kuler og krutt. Slik at det ikke skal gå oss ille.


En alvorlig psykolog ber oss være forberedt på at den første norske skoleskytingen er like om hjørnet. Vi kan bare håpe han tar feil.


Og rett som det er får vi høre at nå er det en svær asteroide eller komet som kanskje ganske snart er nesten på kollisjonskurs med noe som er like i nærheten av planeten vår.


Det er så mye å være redd for. Vi trenger visst både munnbind, styrthjelm og skarpladde våpen for å være forberedt. Pluss katastrofelager hjemme med drikkevann og hermetikk, tørrmat og kopp. For verden er farlig, og skal man tro på mediene, blir den farligere for hver dag som går.


Den største faren

Så går vi der da, fulle av angst, og venter på katastrofen som skal komme.

Mulig katastrofe

- Er det ikke fælt? sier vi til hverandre mens vi venter på neste nyhetssending.  - Hvordan skal det gå?

Ja, verden er et farlig sted. Det er mye man kan dø av, som hypokonderlegen Ingvard Wilhelmsen pleier å si. Men antakelig dør man ikke av det man går rundt og er redd for. Og sjansen er ganske stor for at det ikke blir Coronaviruset som tar knekken på de fleste av oss. Og uansett får vi ikke gjort noe med det, verken virus som sprer seg, russere som ruster opp eller kometer som kanskje kommer.


Men den største faren for livene våre, det er angsten. Angsten for alt det som er så skummelt, og den kan vi ta tak i. Det bør vi gjøre, helst før den tar tak i oss så kraftig at den ødelegger kvaliteten på det livet vi har å leve før vi dør.