Galileo Galilei og klimakrisen

Klima? Vil ikke høre! Vil ikke se!

Det er tid for folkeopprør på Facebook. Folkeopprør mot klimahysteri.

Jorden er i ferd med å varmes opp. Så å si alle som forsker på klima er enige om hovedårsaken. FNs klimapanel slår det fast: Årsaken er klimagasser i atmosfæren, først og fremst CO2, som slippes ut på grunn av forbrenning av kull, gass og olje. For den som er villig til å lytte til vitenskapen, er det ingen tvil.

Klart at folk blir bekymret. Og at de gir uttrykk for det. Og det var greit så lenge man kunne nøye seg med det, og si at huffameg, ja den globale oppvarmingen er noe herk, gitt. Kanskje må noen gjøre noe. Vi får håpe det går bra. Det var visst noe som het klimakvoter, kanskje regjeringen kunne kjøpe noen sånne?

Det blir alvor

Så skjedde det etter hvert at alvoret begynte å synke inn. Det var ikke nok å rynke pannen i bekymring, ikke nok å holde kraftfulle taler på internasjonale klimamøter. Etter hvert så det ut til at noen faktisk innså alvoret og bestemte seg for å gjøre noe. Det ble dyrere å slippe ut klimagasser. Vi måtte skrote oljefyren. Det ble stadig mer kostbart å kjøre bil. Bomstasjoner over alt.

Folk som hadde vært bekymret for planetens framtid, ble i stedet mer og mer bekymret for innholdet i sin egen lommebok.

Så ble det for alvor snakk om å avvikle oljevirksomheten. Gåsa som legger Norges gullegg skulle langsomt strupes til døde! Hva var det de hadde funnet på? Og hva var dette snakket om klimaavtrykket som skulle halveres i løpet av de kommende ti årene? Hva med arbeidsplassene? Hva skulle vi leve av?

I femti år har vi levd godt av oljen. Nå går det mot slutten. Vi har visst det lenge, oljealderen varer ikke evig. Vi må ta konsekvensen av det, men det kommer til å gjøre vondt. Det hadde vært så mye lettere om vi bare kunne fortsatt på samme måten i femti år til.

Så ser man seg om, da, etter gode begrunnelser for å slippe unna hestekuren. Kan det være andre grunner til klimaendringene? Klimaet på jorda har jo endret seg gjennom milliarder av år, så det er jo ikke sikkert at det er biler, fly og rapende kyr som er grunnen til at kvikksølvet stiger? Det kan jo være naturlige svingninger?

Og hoppsann! Der dukker det opp en håndfull eksperter som taler FNs klimapanel midt imot. De hevder nettopp det som fortvilte bilister og oljearbeidere ønsker seg: at det vi opplever er naturlige følger av solens aktivitet. Vi har ikke noe å frykte!

Det blir for ubehagelig

Det er to sider ved menneskets personlighet som kommer i spill i en slik situasjon. Den ene er vår bekreftelsestrang, vår «confirmation bias». Vi velger å stole på dem som mener det samme som oss. Det spiller ikke noen rolle om 97 av 100 kloke mennesker mener noe annet, så lenge vi kan finne tre stykker som mener det samme som oss. Vi får vår oppfatning bekreftet og avviser de andre. Vi velger det alternativet som virker mest behagelig for oss selv.

Det andre personlighetstrekket jeg tenker på er Dunning-Kruger-effekten. De amerikanske forskerne som har gitt effekten navn, har vist at de som er aller mest skråsikre i en sak, gjerne er de som vet aller minst om den.

Innpå to hundre tusen mennesker har sluttet seg til «Folkeopprøret mot klimahysteriet» på Facebook. De ser ut til å ha bestemt seg for å nekte å tro på det vitenskapen lærer oss. Kanskje mener de også at jorda er flat, at trollet bor i berget og at kornsirkler lages av gjester fra verdensrommet.

Galileo Galilei var vitenskapsmann. I 1633 ble han dømt av Inkvisisjonen som kjetter og gudsbespotter. Han hadde funnet bevis for at jorden går i bane rundt solen. Og at den ikke er universets sentrum. Han visste hvordan solsystemet fungerte, og han kunne bevise det. Dessverre var kirkens herrer urokkelige i sin tro på det universet de mente at Bibelen beskriver. Galileo ble dømt på grunn av confirmation bias og Dunning-Kruger-effekten, mange hundre år før begrepene var funnet opp.


La vitenskapen vinne

Klimafornekterne er dessverre like skråsikre som Inkvisisjonens herrer var. De putter fingrene i ørene når noen forsøker å forklare virkeligheten for dem. Dokumentasjonen er overveldende, men fordi sannheten er ubehagelig, velger de å se bort fra den.

«Eppur si muove!» sies det at Galilei mumlet da han nedbrutt forlot dem som dømte ham. Det betyr «Den beveger seg nå allikevel, da…»

Slik er det. Den menneskeskapte klimakrisen fortsetter, selv om vi vender ryggen til, holder for ørene og kniper øynene igjen. Temperaturen stiger nå allikevel, da.

Det er allikevel en viktig forskjell på det som hendte i 1633 og det som skjer i vår tid. Prestenes dumhet gikk bare ut over Galilei og hans meningsfeller. Sol, måne og stjerner kunne de ikke gjøre skade på. Men nå er situasjonen slik at vår dumhet kan gjøre ubotelig skade på planeten vi lever på. Derfor er det viktig at vitenskap og vett går av med seieren denne gangen. Selv om det blir ubehagelig.

Galileo Galilei og klimakrisen



En junidag i seksten trettitre
foran mørkemenn i dystre munkehetter
En vismann lå der, tvunget ned på kne
han sverget ved sin Gud:
Jeg er en synder mot ditt bud!
Jeg er en vranglærer, en løgner og en kjetter!



Han visste hva han visste, Galilei:
Det at jorden går i bane rundt vår stjerne
Han visste at vår jord beveger seg ---
Men det at noen vet
Har alltid liten gyldighet
Mot dem som tror, og ser en trussel de vil fjerne!



Han levde i en fjern, forgangen tid
Nå roses Galileos kloke hode
Så er da kanskje tåpers tid forbi?
Dessverre, samme sett
Av mye tro og lite vett
Går nå til felts mot dem som kjemper for vår klode



Når vitenskapen varsler oss fordi
vi gjør et glohett drivhus av planeten,
Da kaller de det klimahysteri
De nekter å forstå
At hvis vi ikke handler nå
Så vil vår fremtid bli forgjeves kamp mot heten


Dessverre, Galileo hadde rett
Han levde mange år i fangenskap, men
han satte ord på det han hadde sett:
At intet hat blant menn
kan være mere voldsomt enn
Uvitenhetens hat mot vitenskapen!



Det føles kanskje best å snu seg bort
og håpe at problemet snart går over
Men havet stiger, isen smelter fort
Og det er dumt, min venn
Å knipe øynene igjen
For intet endres mens man står og sover!

Drama i MGP

Ja, tenk det var blitt lørdagskveld, nå satt vi for å se
programmet alle ventet på, det kalles MGP
Vi satt med tastaturet klart, vi skulle stemme fram
Den sang som skal forsvare Norges flagg i Rotterdam
Dessverre er jeg nødt til å berette
at hele greia gikk i toalettet

I Trondheim Spektrum var det rigget til et stort kalas
Med publikum i massevis, med glitter og med stas
Og årets låter, sa de, de er superflotte, gitt!
Ja, samme hvem vi sender, så er Norge favoritt
Vi regner med å gå til topps der nede
På oddsen er vi øverst allerede!

Vi sendte favorittene små hjerter digitalt
Det ble en trettiåtte millioner sånn totalt
Det var visst mer enn noen hadde forberedt seg på
Og alt for mye for maskinene i NRK
Så plutselig var skjermene blitt svarte
Da avstemningen skulle til å starte

Så om Rein Alexander eller Didrik og Emil    
ble snytt for seieren, vil det nok alltid være tvil
Slått ut i første runde, fikk en sur og trasig kveld
Stemt ut av folk som ikke hadde sett konserten selv…
Men all kritikk er visstnok ubegrunnet --
Det er jo favoritten som har vunnet!

Så ønsker vi Ulrikke lykke til i Rotterdam
Og håper folkets stemmer i finalen vil nå fram
Så hvis hun ikke vinner, la det ikke bli fordi
At avstemningen er erstattet av et lotteri!
Og neste år blir alle spart for strev
Hvis vi kan sende stemmene med brev!

Utrydd influencaen!

Nei, det er ikke jeg som sliter med rettskrivingen. Dette handler ikke om korona. Det som nå følger er nemlig et desperat angrep på bloggermafiaen, altså hordene av selvopptatte unge damer med skrivekløe og selfiestick. De kaller seg influencere, ikke influensere, fordi de ikke klarer å oversette ordet fra engelsk. Dermed skriver jeg influenca.


Influenca er en sykdom, en pest, en smittsom lidelse som er i ferd med å gjøre mitt kjære fedreland til et katastrofeområde. Smitten er over alt, bloggerdamene dukker opp hvor man enn snur seg. Det er ikke til å holde ut, nervene mine tåler det ikke mer. Jeg er i ferd med å bukke under, jeg kveles langsomt under vekten av det meningsløse vivsvaset som disse plastikkopererte, mer eller mindre snusfornuftige kleshengerne og sminkehodene sprer rundt seg. Jeg drukner i flommen av feilstavete selvfølgeligheter. Jeg går under! Jeg orker ikke mer! Influencaen må utryddes!


Hvordan har dette kunnet skje? Hvordan er det mulig at Folkehelseinstituttet ikke har sett denne pandemien komme? Svineinfluensa, Sars og koronavirus har de kontroll på. Livsstilssykdommer som vi påføres på grunn av røyking, alkohol, sukker eller mettet fett, tar de tak i. Men når de nyrike sminkedukkene dynger oss ned i fordummende, glanset og glitrende smittestoff i samtlige sosiale medier, da er det ingen som reagerer. Noen må gjøre noe! Brekk selfiestickene! Ta tastaturet fra dem!

Men hør nå her, da! Jeg vil ikke høre og se at en Isabel Raad med ti centimeter lange negler sminker seg mens hun hyler «Oh my gaaaad!». Det interesserer meg ikke en tøddel at Stina Bakken har hatt en diger kvise i panna, som var nesten borte dagen etter på grunn av en lifesaver fra Mario Badescu. Det var et lysglimt i mørket da Anna Rasmussen annonserte at hun skulle legge ned bloggen sin, helt til jeg skjønte at hun skulle suse videre på Instagram i stedet. At Sofie Nilsen har funnet seg en utrolig god BH, er jo bra for henne, men hun kunne da ha holdt det for seg selv! Eller?


Hva sa? At jeg bare kan la være å klikke meg inn på bloggene deres?
 


Jeg klikker meg ikke inn på bloggene deres. I dag har jeg riktignok gjort et unntak, for å få med meg noe av det mest «aktuelle» som er å finne. Så jeg fant ut at Stina nettopp har skravlet i telefonen med Sofie om noe alvorlig. Det var det mest aktuelle jeg fant. Og jeg interesserer meg overhodet ikke for at hun har snakket i telefonen. Eller hvem hun har snakket med. Sånn sett er det helt greit at jeg heller ikke fikk vite hva det var for noe alvorlig hun og Sofie hadde snakket om. Jeg bryr meg ikke. Unnskyld.


Problemet er jo at det ikke hjelper å la være å klikke meg inn på bloggene deres. De dukker jo opp i alle media, hele tiden, disse fjasefrøknene. På alle de kommersielle kanalene, på Facebook, til overmål på Instagram. Ja selv hos statskanalen NRK får de slippe til og krangle om hvem av dem som er mest eller minst serøs og hvem som er blitt feiloperert hvor. Dessuten for å fortelle at de ikke er så opptatte av å ta seg bra ut, og at det er fælt med alt kroppspresset, og at de ikke har fylt på så mye silikon som mange tror. Og at de hadde en trasig barndom. Og at de blogger fordi de er viktige stemmer i samfunnet.


De er ikke seriøse, og de er ikke viktige stemmer i samfunnet. De er først og fremst viktige reklamekanaler for dem som markedsfører moteplagg, sminkeprodukter og generelt unyttig fjas. Hundrevis av millioner reklamekroner går til sosiale medier, og bloggermafiaen tar sin romslige andel. Over hele landet sitter jentene og stirrer på sine skjermer, de som gjerne vil bli den neste Jørgine Elise Raad, og lar seg fylle av influencavirus.


Sånn har det dessverre blitt.


Vi lever i en tid der overfladiskheten er blitt den nye standarden. Vi lever i en tid der plastiske operasjoner ikke lenger er en kjærkommen redningsmulighet for dem som er blitt skadet, kreftoperert eller sliter med misdannelser. Plastisk kirurgi er blitt den nye tidens kosmetikk, og influencerdamene smiler stolt til selfiesticken for å vise resultatet. Det verste er at mange av dem faktisk tror at de har blitt penere og mer attraktive. Så syke er de blitt av sin influenca.

Viruset har tatt overhånd. Det er nok allerede for sent. Tamiflu hjelper ikke mot denne sykdommen heller. Men vanlig influensa går jo over til slutt. Kanskje ender det slik med blogger-influencaen også. 
Det er alltid lov å håpe.



En liten vise om influenca



Det var en kveld i januar de samlet seg til fest
de som har mest å si her i vårt land
men verken Erna Solberg eller Hareide var gjest
og Trygve Slagsvold Vedum, hvor var han?
Nei, her var folk med makt helt uten grenser
For hver og en av dem var influenser!
Så statsminister, gå nå hjem og vogg
Du må i hvert fall skaffe deg en blogg!



Og Vixen hadde fikset så de fleste fikk en pris
For trening og for beauty og for stil
og for å gjøre business på seg selv, naturligvis
Slik som Sophie E. har fått det til!
Men da ble Kristin Gjelsvik fly forbanna
Hun ropte, «Hvordan kan det der gå an, da?
Skal hun få pris når alt hun har prestert
er å skryte av at hun er operert?



Sophie ble nok lei seg vil jeg tro, hun håpet vel
På støtte, for hun har det ikke lett
I stedet kom en annen fram, hun heter Isabel,
og sa: «Jeg ser at Kristin har helt rett!
Jeg har fylt silikon, nå er jeg bitter
For det gjør vondt i rumpa når jeg sitter!»
Så pekte hun på fjeset med et sukk
«Jeg ligner søstera til Donald Duck»



Og så ble det debatt med Fredrik S på NRK
Om rumpa til Sophie er for stor
Om det var rett å skjære i den mens vi tittet på
(Vi sitter jo som vanlig der og glor)
Og pappa’n til Sophie presiserer:
Tro ikke det at vi glorifiserer!
Men når først hennes stump ble korrigert
Da måtte folk så klart bli informert!



Slik krangler de i vei om hvem som er mest engasjert
og hvem som bare tenker på seg selv
om menn med liten tiss som snarest bør bli reparert
om TV2 som bare vil oss vel
Om hvem som er norsk bloggings førstedame
Og altså selger aller mest reklame
Når alt kommer til alt står saken slik:
Det handler aller mest om å bli rik!


Så Kristin er nok bittelitt misunnelig på at
Sophie er på TV hver en kveld
Og Isabel, hun skulle sikkert også gjerne hatt
litt mere eksponering av seg selv
Og ingen av dem ønsker å bli venner
Nei, helst vil de gå på med klør og tenner
Jo mere stygt de finner på å si
Jo fler reklamekroner vil det bli



Så sitter jeg da her, og er en gammel trubadur
Som kanskje burde suget bort litt fett
Jeg har min egen blogg, men jeg er skuffet og litt sur
For den har nesten ingen vært og sett
Så nå når visen min går raskt mot slutten
Så ber jeg: Lik og del videosnutten
Så blir jeg nok berømt, slik at jeg selv
Får møte Fredrik Solvang snart en kveld!

Angst

Bilder fra fjerne land:

Maskerte mennesker
Hvite bind for ansiktet
Alvorlige øyne speider ut
myser over kanten av munnbindet:
Kommer pesten?


Blir du redd?


Sju tusen syke
Sytten tusen syke
Sytti tusen syke?
Nye syke hver dag
Nyhetsankeret stirrer på deg gjennom skjermen
Holder inne et øyeblikk
puster
uttaler det magiske navnet:
Corona!


Blir du redd?


Flere nyheter:
Terroren truer!
sier PST
Russerne ruster opp!
sier NATO
Snart skoleskyting, vent og se!
sier psykologen


Blir du redd?
Nyheter hver halvtime
Følger du med?
Er det noe nytt?
Er du truet?
Er det noe du må gjøre?
Er det intet du kan gjøre?


Eller:


Klarer du å se
at faren som truer
din eneste trussel
er angsten som vokser
dypt, dypt der inne
i deg?

Når pesten truer

- Skjønner du ikke alvoret, eller?


En som jeg kjenner godt var nesten sjokkert over min mangel på interesse. Det var nyhetssending på TV, og temaet var siste nytt om det nye Coronaviruset. Jeg hadde gitt uttrykk for at jeg ikke hadde behov for noen ny oppdatering, ettersom jeg hadde sett to nyhetssendinger allerede denne dagen, i tillegg til at radioen sto på og ga meg påminnelser hver halvtime om sykdomsutbruddet i Kina.

Dagligliv i Wuhan, Kina

Misforstå meg rett. Jeg mener ikke at det er en bagatell når titusener blir syke av et hittil ukjent virus, og når antall dødsfall etter hvert kryper opp mot flere hundre. Men jeg blir litt oppgitt over hvordan saken dekkes i mediene. Man skulle jo tro at vi var utsatt for en ny runde med Svartedauden, og slik er det faktisk ikke. Dette nye viruset føyer seg inn i rekken av virus som gir sykdom som influensa eller lungebetennelse. Noen får en mild forkjølelse, noen blir enn god del dårligere, noen får ordentlig lungebetennelse og et lite antall blir virkelig alvorlig syke. Enkelte dør. Mennesker med dårlig helse eller alderdomssvekkelse er spesielt utsatt. Slik er det med det nye viruset, og slik var det med Hongkongsyken, svineinfluensaen og SARS, for å nevne noen.


Men mediene dekker sykdomsutbruddet etter prinsippet «Coronaviruset minutt for minutt». Fra Hong Kong rapporterer kanalenes utsendinger på direkten om forholdene i Wuhan der viruset først ble oppdaget. Det er viktig å være tett på. Wuhan ligger drøye 900 kilometer nord for Hong Kong, så det blir litt som å stå i Oslo og rapportere om en influensaepidemi i Bodø. Tett på.


Det første dødsfallet forårsaket av det nye viruset, skjer på Filippinene. Det var en kinesisk mann. Straks springer en reporter ut på et fortau i Manila og intervjuer en bekymret innbygger med munnbind. Han spør om hun er bekymret. Det er hun. I bakgrunnen passerer masser av travle mennesker, de aller fleste uten munnbind. Men de er sikkert bekymret, de også.


Til USA får ingen komme for tiden, dersom de har vært i Kina i løpet av de siste ukene. Russland annonserer at reisende fra Kina blir omgående deportert. Listhaug-metoden der, altså.


Som sagt, jeg mener ikke at det er en bagatell når et nytt virus smitter fra dyr til menneske og skaper en epidemi som vi verken har medisiner eller vaksine mot. Men enn så lenge er det lite som tyder på at det nye Coronaviruset er så alvorlig at det vil føre til en internasjonal katastrofe. 


Selv om viruset kommer til Norge, og det gjør det nok, er det grunn til å tro at adskillig flere nordmenn kommer til å miste livet i for eksempel trafikkulykker dette året, enn dem som dør av Coronasyken. Og da har jeg ikke engang nevnt selvmordsepidemien.


Trusler i mengdevis

Det er ikke bare pesten som truer. Selv en enslig kvinne som kommer hjem til Norge fra IS-kalifatets nederlag og flyktningeleirens fornedrelse, selv hun er visst en trussel mot freden, friheten og demokratiet.

Ja da.

Jeg er enig i at den som frivillig har reist inn i krigens land for å delta i kampen mot alt det vi står for, den skal stilles for retten og straffes. IS-kalifatet var bygd på terror, vold og grusomheter, undertrykkelse og ødeleggelse. Har man valgt å stå på den siden, har man så visst noe å stå til rette for.


Men barna har ikke valgt. Det er de voksne som har tatt valgene for dem. Og kvinnen som valgte å komme tilbake til landet, som innrømmer at hun valgte feil og som vil ta ansvaret for det hun har gjort, henne må vi møte med den medmenneskeligheten som ikke fantes i det regimet hun reiste til. Det betyr ikke at vi skal være naive. Vi skal ikke tro alt hun sier. Men vi skal gi henne sjansen til å starte på nytt. Hun blir nok passet på. Vi trenger neppe å være redde for henne.

Russisk soldat. Katten er antakelig en avledningsmanøver

Men russerne må vi visst være redde for igjen. NATO-sjef Jens Stoltenberg står fram på TV med alvorlig ansikt og erklærer at situasjonen i verden er mer spent enn på lenge, og det er visst russerne som er grunnen. Så vi må gjøre som amerikanernes Twitter-president forlanger, og bruke mye mer penger på kuler og krutt. Slik at det ikke skal gå oss ille.


En alvorlig psykolog ber oss være forberedt på at den første norske skoleskytingen er like om hjørnet. Vi kan bare håpe han tar feil.


Og rett som det er får vi høre at nå er det en svær asteroide eller komet som kanskje ganske snart er nesten på kollisjonskurs med noe som er like i nærheten av planeten vår.


Det er så mye å være redd for. Vi trenger visst både munnbind, styrthjelm og skarpladde våpen for å være forberedt. Pluss katastrofelager hjemme med drikkevann og hermetikk, tørrmat og kopp. For verden er farlig, og skal man tro på mediene, blir den farligere for hver dag som går.


Den største faren

Så går vi der da, fulle av angst, og venter på katastrofen som skal komme.

Mulig katastrofe

- Er det ikke fælt? sier vi til hverandre mens vi venter på neste nyhetssending.  - Hvordan skal det gå?

Ja, verden er et farlig sted. Det er mye man kan dø av, som hypokonderlegen Ingvard Wilhelmsen pleier å si. Men antakelig dør man ikke av det man går rundt og er redd for. Og sjansen er ganske stor for at det ikke blir Coronaviruset som tar knekken på de fleste av oss. Og uansett får vi ikke gjort noe med det, verken virus som sprer seg, russere som ruster opp eller kometer som kanskje kommer.


Men den største faren for livene våre, det er angsten. Angsten for alt det som er så skummelt, og den kan vi ta tak i. Det bør vi gjøre, helst før den tar tak i oss så kraftig at den ødelegger kvaliteten på det livet vi har å leve før vi dør.