Jeg er en gubbe.
Jeg sitter her i mitt private hjørne på det rommet hjemme hos meg selv som jeg kaller "kontoret" og filosoferer over alder.
Jeg er seksogseksti år gammel, og ifølge Wenche Myhre er det da livet tar til.
Der tar Wenche Myhre feil.
Mitt liv tok til for sekstiseks år siden, pluss noen måneder, og det er dessverre ikke til å komme utenom at resten av mitt liv neppe vil vare så lenge som sekstiseks år. Med et sånt utgangspunkt kan man jo lett få et noe negativt syn på verden, mumle noe om at livet tvert imot går mot slutten, og dermed bli litt sur på muntre damer som jubler "da gjør jeg som jeg vil!" i ompa-takt.
Men på den annen side: Ole Paus sang for mange år siden at "... i dag er første dagen i resten av mitt liv...", og det hadde han jo rett i da han sang det. Han vil dessuten komme til å ha rett i det hver eneste gang han synger det så lenge han lever.
Altså: i dag, på FN-dagen den 24. oktober 2019, i dag tar resten av mitt liv til. Det er med andre ord en merkedag. Og jeg har tenkt å benytte anledningen på denne dagen til å begynne på noe nytt.
Jeg starter denne bloggen.
Som sagt, jeg er en gubbe. Bildet øverst til høyre skulle dokumentere det ganske tydelig. Selvfølgelig sliter jeg voldsomt med å identifisere meg med gubben på bildet. Sett innenifra er jeg midt i trettiårene, med mørke krøller og skarpt blikk. Når jeg ser meg i speilet om morgenen, er det den trettifemåringen jeg ser, kanskje litt mer markert i trekkene og med bittelittegrann høyere hårfeste. Men ellers den samme. Slik er det vel med de fleste, antar jeg.
Men jeg må jo forholde meg til fakta, og akseptere det som kameraet på min kinesiske mobiltelefon med nådeløs objektivitet forteller meg. Jeg har passert midten av sekstiårene, og har gått av med AFP etter drøye førti års virke i skolen, som lærer og skoleleder.
Dårlig tid
Det har vært fine år. Men ganske slitsomme, til tross for lange sommerferier og alt det der. Å jobbe i skolen krever energi, og mye mer tid enn folk flest tror. Fram til den dagen jeg med innbytterpuls inntok plassen ved et kateter på Klyve skole i Skien og startet min lærergjerning, fram til den dagen trodde jeg at jeg mesteparten av tiden skulle drive med noe annet. Jeg skulle skrive dikt og viser, jeg skulle synge mine viser for publikum, få applaus, gi ut diktsamlinger, romaner og morsomme humorbøker.
Men jeg fikk ikke tid.
"Jeg har noen bøker jeg skulle ha skrevet..." har jeg pleid å si når folk har spurt meg om hva jeg skulle drive med når jeg ble pensjonist. Jeg startet da også på min første bok da jeg var i tiårsalderen, men kom ikke lenger enn til side to. Siden har jeg skrevet mange førstekapitler.
Jeg har sunget viser også, forsåvidt. Som sjef på skolen kan nemlig rektor/inspektør ta seg den frihet å fiske fram gitaren og innlede personalmøtet med "en som jeg har skrivi sjæl". Publikum må pent bli sittende og høre på, og applaudere ved avsluttet framføring. Særlig hvis de er midlertidig tilsatt og håper på forlenget kontrakt.
Men ellers har det blitt smått med kunstnerisk virksomhet fra min side. Jeg har ikke hatt tid til det.
Nå har jeg tid.
Sånn plutselig har jeg god anledning til å blåse liv i både trubaduren og skribenten i meg. Kanskje rett og slett ta Wenche Myhre på ordet og si til meg selv at det er nå det begynner! Førtitre år i skolen var egentlig bare et mellomspill! Nå skal den egentlige Olav slå ut i full blomst!
Da helst før han har glemt hva det var han egentlig ville...
Ett dikt i uka
Som sagt, jeg har begynt på mange prosjekter. Det er ikke vanskelig. Det vanskelige er å fullføre.
På jobben var det greit. Jeg visste når jeg skulle begynne og når jeg kunne gå hjem. Hvis jeg sånn uten videre uteble fra jobben, kunne jeg føle meg ganske trygg på at en eller annen oppdaget at jeg ikke var der, og slo på tråden eller sendte en SMS.
Det er ingen som slår på tråden nå. Ingen sender SMS heller, bortsett fra KIWIPLUSS og TRUMF. Tannlegen og bilverkstedet passer riktignok på at jeg husker avtaler, men ellers må jeg innse at jeg er lite etterspurt.
Skal det bli struktur, må jeg lage strukturen selv.
Derfor har jeg bestemt meg for et prosjekt. Jeg skal skrive et dikt hver uke og publisere det her på bloggen. Med kommentarer. (Jeg må jo kommentere selv. Skulle jeg få kommentarer fra andre, måtte jeg jo først ha noen lesere...)
Hver mandag fra og med mandag 4. november 2019 skal det komme et nytt dikt. Diktet skal jeg skrive i løpet av en uke, hvilket betyr at jeg begynner å skrive det første diktet på mandag den 28. oktober.
Å skulle skrive et dikt hver uke, det vil sikkert mange mene at er en ganske overkommelig oppgave. Men jeg vet at for meg blir det en utfordring. Det som jeg publiserer, det skal være slik at jeg med noenlunde hevet hode kan la andre lese det. Jeg skal helst være fornøyd med det jeg har skrevet.
Det er ikke alltid jeg blir så fornøyd med det jeg har skrevet. Kanskje får jeg det ikke til, men på bloggen skal det. Ett dikt i uka.
Jeg begynner på mandag og fortsetter i 52 uker.
Så får vi se.
